Fred betyr for oss ødeleggelsen av Israel. Vi forbereder oss på en total krig – en krig som vil vare i generasjoner. (Yasir Arafat 1980)

Det er lite nytt i medienes bestrebelser på å demonisere den jødiske staten og dens kamp for å overleve. Enten vi ser nyheter fra NRK eller leser kronikker i Morgenbladet og Aftenposten, møter vi det samme historieløse litaniet om hvor forferdelig Israel oppfører seg, hvor høyreekstrem dets politikk er blitt og hvor synd det er på dem som forgjeves forsøker å utslette landet.

Det mest urovekkende er å se i hvilken grad villedende begreper og ren løgn er tatt i bruk for å sverte og ramme og ulovliggjøre det jødiske folks nasjonalstat. Resultatet er en eksplosiv økning i antisemittisme blant folk som også begynner å bre seg innenfor landets jødiske minoritet. Spørsmålet reises om hvorvidt holocaustminnets sentrale plass i europeisk samtidshistorie kan overleve medienes fremstilling av krigshandlingene i Gaza? Det vi opplever, er at medienes nyhetsproduksjon fra Gaza leder folks oppmerksomhet bort fra en sann forståelse av hva som skjer og over i et narrativ som ikke bare er falskt, men som er en trussel både mot Israels og vår egen eksistens som et fritt samfunn hvor ytringsfriheten er et umistelig sosialt gode og en eksistensiell forutsetning.

Ved å begrense fremstillingen av denne krigens realiteter til lidende kvinner og barn som er rammet av krigshandlinger, forfalskes nyhetsbildet når det ikke blir fortalt at fienden utnytter denne formen for nyhetsreportasje ved nettopp å plassere seg selv og sine operasjoner til områder og steder hvor de vet at et angrep på dem vil medføre slike sivile ofre som mediene velger å omtale. Mediene gjør derved seg selv til deltakere i terroristenes ekstreme form for krigføring, hvor et av virkemidlene er å bryte med enhver regel i krigens folkerett som har til hensikt å beskytte ikke stridende sivile og deres infrastruktur. Hvis Israel av den grunn skal unnlate å angripe fienden der den befinner seg, har Israel tapt krigen. Det er dét konflikten nå dreier seg om, og Europa har valgt side.

Et formål Israels fiender har med denne krigen, er hverken å vinne slag eller territorium. De har hele tiden vært fullstendig klar over at de med all sannsynlighet vil bli slått og drept. Det forholder de seg helt likegyldige til. Likegyldig for dem er det også hvordan det går med de hundretalls gisler de har holdt gjemt i halvannet år. Formålet med deres gisseltaking er å skape splid på israelsk side av fronten og vende medienes oppmerksomhet bort fra sin egen ondskap og konsentrere fokuset på en splittet israelsk opinion som de selv har skapt og bevisst holder ved like med sine taktiske grep.  

En krig som dette finnes det ikke en logisk og forutsigbar slutt på. Da Saddam Hussein i 1990 erklærte seier i «alle krigers mor», ble det i vår del av verden oppfattet som personlig hybris. Han ble jo fjernet både fra Kuwait og Irak. Men var ikke hans angrep også et opphav til alle de krigene som har vært ført i regionen frem til i dag? Det har jo ikke tatt slutt.

Det er ikke ruinene og grushaugene på Gaza-stripen som definerer utfallet av denne krigen. Slike scener har vi sett i mange år fra Syria og Irak, hvor tilsvarende terrorgrupper har skapt et helt identisk bilde. Norge har bidratt militært til slike ruinhauger i Midtøsten. Krigen på Gaza-stripen dreier seg heller om forsøk på å utligne det moralske overtaket som det jødiske folk fikk over både Europa og Midtøsten som følge av Holocaust. Europa har gjennom 80 år måttet akseptere og bite i seg det moralske nederlaget som Holocaust skapte. Og det var ikke bare snakk om det tyske bidraget. Hele Europa, med et par marginale unntak som Sverige og Sveits, deltok i jødeutryddelsen og har siden måttet akseptere den som et moralsk nederlag.  

For Europa innebærer den tendensiøse fremstillingen av Israels forsvar mot dødbringende terror en mulighet til å frigjøre seg fra det moralske nederlaget de led som følge av sin medvirkning i Holocaust. Som den israelske psykiateren Tzvi Rix formulerte det: «Tyskerne vil aldri kunne tilgi Israel for Auschwitz.» Som for 80–90 år siden er massemediene et verktøy i manipulering og forming av folkemeningen. I land hvor ytringsfriheten er oppkjøpt av statsmakten og omgjort til et redskap for politiske mål, har det frie menneskesamfunnet tapt. Under trusselen om global jihad gjør våre politiske ledere slik Sir Winston Churchill uttrykte det: «Hver av dem håper at om han mater krokodillen tilstrekkelig, vil krokodillen spise ham sist.«

Når vi i en norsk avis i 2025 kan lese følgende, er den forsettlige og målrettede løgnen og falskneriet dokumentert: «… På et tidspunkt ser jeg meg rundt i lokalet og lurer på om jeg ville ha kjent igjen Gisèle Littman om hun var her – den egyptiskfødte, jødiske konspirasjonsteoretikeren bedre kjent som Bat Ye’or, hvis Eurabia-teori ble hyppig sitert i manifestet til Anders Behring Breivik.»  Historikeren Gisèle Littman (Bat Ye’or) har aldri vært en konspirasjonsteoretiker, og hun har aldri utgitt noen «Eurabia-teori».  

Det var Littman som avslørte for oss at bruken av betegnelsen ”Eurabia” ble introdusert i 1975 som navnet på et europeisk tidsskrift. Bladet ble redigert av presidenten for foreningen for fransk-arabisk solidaritet, Lucien Bitterlein, og utgitt i samarbeid med organisasjonene Groupe d’Etudes sur le Moyen-Orient (Genève), France-Pays Arabes (Paris), og the Middle East International (London).   

Den første boken Littman skrev, var en advarsel rettet mot det voksende euro-arabiske samarbeidet som EEC lot seg lede inn i, og som fra arabisk side hadde som mål å engasjere Europa i den utryddelseskrigen mot Israel som araberne gjentatte ganger hadde tapt. Boken Eurabia: The Euro-Arab Axis, er en ytterst faglig tungtveiende og uttømmende fremstilling og dokumentasjon av det politiske og kulturelle samarbeidet som oppsto i kjølvannet av Europas knefall for arabisk olje-embargo og terrorisme i 1980, – en politisk tragedie som hun beskriver og dokumenterer i detalj. Det er nærmest uhyggelig å lese at noen i Norge fremdeles søker å vende folks oppmerksomhet bort fra slike historiske fakta ved hjelp av fortielser og rene løgner.

Våkne lesere bør av flere grunner være oppmerksom på forfatterskapet til Gisèle Littman. Allerede i 2011 utga hun boken Europe, Globalization and the Coming Universal Caliphate, hvor hun nærmest gir en profetisk beskrivelse av den tilstanden Europa i dag er i ferd med å gli inn i. De politiske prosessene som ble innledet i 1980 for å mobilisere Europa (og USA under Jimmy Carter) i det arabiske forsøket på å utrydde Israel, fikk også norsk tilslutning. Som medlem av FNs Sikkerhetsråd valgte man fra norsk side å stemme sammen med Sovjetunionen og DDR i to Israel-kritiske resolusjoner, Resolusjon 465 og Resolusjon 471. Helt til i dag brukes disse resolusjonene av regjeringen som politisk rettferdiggjørelse av sin kritikk av Israel.  

Som bakteppe for det europeiske og norske knefallet for arabisk terrorisme finner vi to forhold: Arabisk krigføring og terror hadde mislykkes i å tvinge den jødiske staten i kne. Derfor rettet araberne terroren mot europeiske mål, – noe som sammen med olje-embargo raskt førte til politiske resultater for dem. For Europas del har denne dreiningen i favør av araberne i egne øyne også gitt en avlastning av den moralske byrden Europa hadde påført seg selv under Holocaust. Men prisen vil være skyhøy.  

Da Europa i 1980 sluttet seg til det arabiske vedtaket om å anse PLO som den eneste legitime representant for det palestinske folk, svarte Yasir Arafat med følgende erklæring:

«Fred betyr for oss ødeleggelsen av Israel. Vi forbereder oss på en total krig, – en krig som vil vare i generasjoner. … Vi skal ikke hvile før den dag da vi vender tilbake til vårt hjem, og før vi ødelegger Israel. … Ødeleggelse av Israel er målet for vår kamp, og retningslinjene for den kampen har ligget fast siden opprettelsen av Fatah i 1965.» 

Det er dette krigen nå dreier seg om. For Israel står det om landets og folkets eksistens – trusselen om et nytt Holocaust. Men forstår våre politikere dét?