Jeg er en «mann?» fra Bergen. For tiden jobber jeg i en flott bedrift i Bergen, jeg kjører lastebil, eller bossbil, som vi sier. Her er vi mest menn, men også noen kvinner, og det beriker veldig at vi har også litt kvinner på «veien» i arbeidslivet, ønsker svært gjerne mer av dét.

8. mars har vi nå nylig feiret kvinnedagen, jeg vil si en enormt viktig dag, for å fremme kvinnen, vi løfter henne opp, la oss alle heie på kvinnen, og det er veldig flott at kvinners rettigheter blir ivaretatt, framelsket og ønsket fram. Få ned lønnsforskjellene, få fokus på kvinnens utsatte rolle da de i enkelte kulturer blir undertrykt og ikke behandlet bra. Vi skal behandle kvinnen enda bedre nå framover. Jeg håper veldig på det. Få henne opp og fram både i familierollen og samfunnet for øvrig. Og håper på økt fokus også på kvinners helse, og spesielt ønskes mer beskyttelse for dem som potensielt kan bli utsatt for vold. Ikke la det være nok med flotte 8. mars-taler, la oss sammen ta det med videre i alle de andre 364 dagene òg. Spesielt inn mot land og kulturer der kvinnen har lite rettigheter.

Jeg har i den senere tid funnet ut at Mannsdagen er den 19. november. Mannsdagen? tenkte jeg. Hva er det? Jeg spurte en del folk rundt meg over flere dager, kanskje 20–30 stykker. Det var cirka ingen, kanskje maks 1–2 av dem, som hadde hørt om denne. Jeg reagerte litt på dette. Noen sa at menn har alle de 364 andre dagene enn 8. mars. Noen sa: Hva skal menn markere? Noen sa at det er ingen mannsdag.

Men det er altså en mannsdag. Det er jo også farsdag, men den favner jo ikke dem som ikke har barn.
Mannsdagen er altså 19. november. Og fokuset er på psykisk helse. Menn er overrepresentert på selvmordsstatistikk, og i fengsel er 95 prosent av de innsatte menn. Menn dropper også mer ut av skole, menn får dårligere karakterer, menn tar lavere utdannelse enn kvinner. Og hvordan er så feiringen av denne dagen? Det er november, naturen har gått til nedfalls, det er mørketid, ofte dårlig vær, så ganske labert oppmøte på arrangementer. Mannen har havnet i en parentes-rolle?

Menn er også mer innesluttet enn kvinner, kunne det vært mulig å gjøre noe med fengselsstatistikkene, selvmordene, kriminaliteten som de utfører, mange ganger havner de i rus, spilleavhengighet, manier.

Jeg vil ikke sette dette opp som en kamp mot 8. mars, ikke enten eller, mer «ja takk, begge deler», kunne ønske at flere bidro og var med på 19. november-markeringer for å inkludere mannen, ikke kjempe mot kvinnen, mer en invitasjon til å kjempe sammen.

Mannen strever mange ganger med sinne, angst, manier, adrenalinopphopning, negative tanker om seg selv, føler seg overflødig, mindreverdighetskomplekser. Mange menn har mørke tanker. 19. november kunne vært en ypperlig arena for å ønske mannen inn igjen. Få ham til å se den unike verdien sin, hensikten med at han skal bidra med raushet, kjærlighet, iver og kløkt. Som det står i 1. Korinterbrev 13 om kjærlighet. Han ønsker inderlig gi kjærlighet til folk rundt seg. Han var ikke ment til å framheve seg selv, men bidra til fellesskapet og finne og vinne kvinnen han drømmer om. Som en ridder som jakter sin utvalgte fru i hellighet og ære, som det står. Han ønsker vise at han har teft og kreativitet. Framelske det, sammen, som ett team, både kvinner og menn. Elsk forskjelligheten, det genuine i mannen. Han trenger hjelp til å finne tilbake til sin identitet, så la oss feire 19. november, ikke som en kamp, men som en invitasjon til kjempe sammen alle. Gjenforen mannen med kvinnen. Avslutt kampen mot hverandre, kom sammen, bli mange, innta nye landområder sammen i ett harmonisk team uten sidestykke.

La alle dager være alles dager.