Britene lever i et land som trues av intern og blodig konflikt, og i verste fall borgerkrig. Labours instinkt er den verst tenkelige responsen.

Jeg frykter nå at Storbritannia er på vei mot en åpen sekterisk konflikt, muligens krig, og at det ikke er noe vi kan gjøre for å stoppe det.

Dette skriver Tim Stanley i The Telegraph, i en artikkel som er den mest leste i avisen de siste dagene. Han gir et øyeblikksbilde av det han opplever.

Han møter folk som argumenterer for frivillig repatriering, to generasjoner tilbake. En Labour-aktivist sier britene må «omskolere» muslimer. Jacob Rees-Mogg sier at Storbritannia burde ta imot «null» flyktninger.

Jeg stotret frem et svar om den barmhjertige samaritan og vaklet forvirret og deprimert til sengs.

Stanley har i to tiår kjempet for at britene må kontrollere innvandringen, skriver han. Men både Tory-partiet og Labour har gjort det stikk motsatte. Når de nå later som om de ønsker å gjøre noe, sklir de over noen grenser, mener Stanley.

Nigel Farage blir hånet som en «dhimmi» for å ha utnevnt en muslim til partileder; han virker nervøs for sine egne tilhengere.

Farage vil jo ikke innse at islam i seg selv er et problem, og dét vil tydeligvis ikke skribenten heller. Selvsagt reagerer Reform-folk som hadde større tro på Brexit-generalen. Men det britiske klasseskillet lever fortsatt, selv i Reform UK.

Til og med Labour har vendt seg mot Sentencing Council, som til tross for alle sine feil prøvde å rette opp en reell raseforskjell (det er svarte mennesker som har en tendens til å få lengre straffer enn hvite, ikke omvendt).

Dette er etter min mening en merkelig måte å forsvare ulikhet for loven. Sentencing Council, britenes strafferåd, ville innføre et todelt rettssystem hvor etniske minoriteter og transpersoner slipper unna grov kriminalitet med samfunnsstraff.

Selv «two-tier Keir»-regjeringen kunne ikke akseptere dette. Men strafferådet ga seg ikke, som Document skrev om.

Britisk strafferåd står fast på rasistisk og anti-demokratisk lov

Stanley frykter nå borgerkrig.

Nesten 200.000 YouTubere har sett et intervju Louise Perry har gjort med David Betz, professor i konfliktstudier ved King’s i London. Betz argumenterer for at betingelsene for en mislykket stat, som vi vanligvis ser i utlandet, nå finnes her: en frynsete samfunnskontrakt, fallende tillit og polarisering. I denne miksen har Storbritannia injisert multikulturalisme, og oppmuntret millioner til å flytte hit uten å forvente integrering.

Hvis du tror at «frykten for den andre» er et menneskelig instinkt, var politikken gal til å begynne med. Kombinerer du det med økonomisk tilbakegang, inviterer du til etnisk konkurranse om tjenester og arbeidsplasser.

Implisitt i Sentencing Councils retningslinjer ligger troen på at når man opererer i et multikulturelt samfunn, er den eneste måten å oppnå like resultater på, å behandle folk forskjellig.

I denne ånden, sier Betz, opptrer den moderne staten som en imperial administrator som fremmer interessene til foretrukne minoriteter samtidig som den prøver å unngå opptøyer.

Det er vel heller slik at den postmoderne staten opptrer som en imperial diktator. Befolkningen i Vest-Europa forfaller i dekadanse og mismot, påført oss av velferdsstater som har tatt rollen som foreldre.

Alle imperier faller, og undergangen starter historisk som regel ved høye skatter, økonomisk tilbakegang, migrasjon, krig, sykdom og en dekadent befolkning. De fleste av tegnene er til stede i dag.

Handlingsplan mot muslimfiendtlighet forkaster prinsippet om «likhet for loven» til fordel for «utfallslikhet i politiets resultater».

En situasjon der millioner av mennesker tror at politiet ikke er upartiske offentlige tjenestemenn, men en okkupasjonsmakt, er den viktigste målestokken på statssvikt. Det britiske fastlandet er blitt Ulster.

Det er ikke en støtte til hvit harme å erkjenne at den er reell og voksende, at millioner av mennesker har utviklet seg fra ironi til nihilisme til noe mer urovekkende. I kommentarene under Betz-videoen ser man nok en gang at ungdommen gir håp.

«Som en 28 år gammel mann i kampdyktig alder er jeg klar til å ofre livet for Moder England og mitt folks overlevelse.»

Seerne refererer i kode til Rotherham – for å unngå å bli dempet i forumet, eller rett og slett satt i fengsel. Grooming-skandalen avslørte at britiske myndigheter var villig til å dekke over massevoldtekt av småjenter for å opprettholde freden.

Storbritannia er derfor «en kruttønne som venter på å eksplodere», som en misfornøyd anmelder skriver. Dette gjelder også flere andre vestlige land.

I 2024 la politistyrken frem en rapport der de advarte om at nasjonen kunne bli ytterligere rystet av ulikhet, klimaendringer og «paranoid populisme». En statlig tenketank advarte samtidig mot «borgerkrig … i USA» som en potensiell «underforventet forstyrrelse».

På lavt nivå har opprøret allerede begynt. Irland har sett brannstiftelser på asylhoteller, og i fjor var det opptøyer i Storbritannia etter drapene i Southport. Myndighetene svarte kontant og nådeløst, og folk havnet i fengsel i over to år på grunn av ting de skrev på sosiale medier.

Som jeg skrev i min forrige artikkel om Betz: Gatene i Europas byer vrimler allerede av uroligheter – byene ligger allerede i ruiner. Dette er et faktum. Kriser står i kø. Men landsbygda vil overleve lenger.

Borgerkrig i Vesten, er det en mulighet?

Myndighetenes reaksjoner etter Southport er en nasjonal britisk skandale.

Hvorfor insisterte No10 på at så mange skulle kastes i fengsel? Betz påpeker at selv om islamistisk terrorisme er mer dødelig enn høyreekstremisme, finnes det bare fire millioner muslimer, mens det finnes rundt 50 millioner hvite.

Hvis sistnevnte gruppe radikaliseres, kan det veldig fort gå galt, og derfor ser enkelte i sikkerhetsstyrkene tydeligvis hvite briter som den nye trusselen.

Når «en tidligere dominerende sosial majoritet frykter at den står i fare for å miste sin dominans», gir den ikke opp sin posisjon uten videre. Men elitene sier hele tiden at den hvite arbeiderklassen nekter å gi avkall på sine egne «privilegier» – som ikke eksisterer.

Labour fortsetter raseringen av britisk økonomi og gjør ingenting for å stanse masseinnvandringen. Regjeringspartiet støtter fortsatt multikulturalisme, selv etter 50 år med fiasko i alle land som har forsøkt. Det samme gjelder for store deler av Vest-Europa.

I stedet forsøker de å knytte landet sammen igjen med småpenger som kastes på hull i veien eller en rundebordskonferanse om hvite menns voldsspøkelse.

Marine Le Pen rammes av lawfare og forbys å stille til valg. Dermed ulmer det i Frankrike også. Hva vil skje hvis Tyskland forbyr Alternative für Deutschland? EU har jo allerede grepet inn i Romania, og leker med tanken om krig mot Russland.

Alle konspirasjonsteorier bekreftes, og uten et demokratisk utløp for sitt sinne – fordi de ser sine ambisjoner begrenset og er for fattige til å emigrere – hvor ellers skal en militant fraksjon av sinte hvite gå, annet enn til vold?

Reform tilbyr ikke noe program for endring. Toryene mangler fantasi, og den verden de eksisterer for å bevare, er død. Britene har ingen nasjonal kultur som kan forene, ingen universaliserende religion å appellere til. Vi ser lignende trekk her i Norge, i det minste hos den styrende klassen.

Det er snart 400 år siden den siste borgerkrigen i England i årene 1642 til 1651. Så er det litt over 100 år siden Irland løsrev seg fra Storbritannia, med unntak av Nord-Irland, noe som endte med konflikter og terror, på typisk britisk vis kjent som The Troubles. USA opplevde en ekstremt blodig borgerkrig i 1861–1865. Flere amerikanere døde i denne krigen enn i alle andre kriger USA har vært involvert i til sammen.

Betz ser ingen løsning, så han foreslår at vi forbereder oss på anarki.

Stanley er mer bekymret for fascismen, da i form av en politiker som stiller til valg som eksplisitt antimuslimsk. Men bør man ikke heller frykte elitenes fascisme, eller islamsk fascisme? Stanley skjønner at autoriære krefter eksisterer, og beviser dette enkelt: lockdown.

Har du noen gang trodd at staten kan sperre oss inne i hjemmene våre? Og hvis den kan isolere de syke fra de friske, de vaksinerte fra de uvaksinerte, tror dere ikke den en dag kan, eller vil, skille oss fra hverandre basert på rase eller religion?

Dette skjer jo allerede, her i Norge gjennom § 185. Det å behandle folk annerledes basert på rase, religion og seksuelle preferanser er jo woke i praksis.

Så vokser debatten om legalisering av eutanasi, et yndet verktøy for tyranner. Under Hitler brukte man eutanasi for å kvitte seg med Useless Eaters. Nå skjer det igjen.

Håpløsheten presser på, men man kan ikke gi opp håpet. Det finnes lyspunkter, da særlig blant ungdommen. Det blåser en konservativ vind over Europa, og i USA skal Trump forsøke å redde vår viktigste allierte.

Men i Norge og Storbritannia ser det mørkt ut, enn så lenge.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.