Ottar Jakobsen 
Vi nordmenn gir og forhandler fra oss alt som tenkes kan for tiden, og slett ikke bare til EU. Råderetten over nasjonale ressurser forsvinner som dugg for solen med noen pennestrøk og et lite vindhvisk. Så også med høyst unike nasjonale stoltheter i absolutt verdensklasse, som femmila i Holmenkollen.
Hvor ble det egentlig av dén?
Jo da, det så vi denne helgen. Forhandlet bort eller forkastet, i bytte med en sløv 10-kilometer på lørdag og en flau 20-kilometer på selve Holmenkoll-søndagen. Legger man til verdens i særklasse mest berømte hopprenn, samme sted, samme tid, og at dette ble ødelagt av juks og grådighet, så er bildet komplett. Hele Holmenkollen, Norges fremste idrettslige stolthet, endte endelig der internasjonalistene vil ha slikt «nasjonal-inspirert tøv»: lukt i toalettet.
Verdens mest berømte
Femmila i Kollen er verdens mest berømte skirenn. Første gang rennet ble gått, i 1888, var start og målgang på Majorstuen, vis-à-vis Larsen Cafe. (De som var tørste, kunne stanse litt og få en øl eller noe annet å drikke her.) Snuplass i marka var Ullevålseter, og denne sløyfen gikk løperne to ganger.
Den aller første femmila ble vunnet av en telemarking (selvsagt), kombinertløperen Torjus Hemmestveit fra Morgedal. Det var 17 deltakere, og navnet var ennå Husebyrennet. Siden den gang har femmila gått jevnt og trutt (med få avbrekk, krig og korona) frem til i fjor, 2024.
Større enn OL
For å forklare de mer uinnvidde hva det har betydd og fremdeles betyr å vinne femmila i Kollen, eller aldri klare det, kan følgende historie kort refereres: Den fant det for godt å utbre seg mot slutten av 1990-tallet, nær tusenårsskiftet, da følgende intervjusamtale ble nedtegnet av en av Bladets fremste sportsjournalister (Remi Laakso). Han hadde fått tak i Bjørn Dæhlie i et gyllent øyeblikk.
Etter litt frem og tilbake og en del prat om mange gull både i VM og OL, kom det lett spørrende, kanskje (hva vet jeg?) smått innfult fra reporteren:
– Men du Bjørn, du er jo likevel ingen skikonge!?
– Åh, nei vel? Er jeg ikke dét? svarte vår den gang mestvinnende gjennom tidene spørrende, oppspilt og halvt irritert.
– Nei, du er nok ikke det, svarte Laakso, tok en kunstpause og dro litt på det før han la på jokeren:
– Nei, Bjørn, det er du ikke. Du vant aldri femmila i Kollen!
Jeg trenger ikke tilføye at det ble stille, helt stille, og intervjuet var evig over. Ja. Så kjapt og presist kan det sies.
Det skal også sies at replikken fra den brutalt ærlige og smått følelsesløse sportsjournalisten sved, og det hevdes fra sikre kilder at Dæhlie aldri helt kom over det faktum at han en gang for alle fikk vite hvor stor femmila i Kollen er, og at han var for liten til å vinne den. Norges mestvinnende, som han var.
De aller største
Men mange nordmenn har gjort det, flest ganger Lauritz Bergendahl, med fem seirer i tiden 1910–1915. Mange store kan nevnes, men det føles riktig å trekke frem Gjermund Eggen fra Engerdal (VM 1966), Ole «uteligger» Ellefsæter (1967, vant for øvrig femmila i Grenoble-OL året etter, men pytt sann, Kollen var størst).
Trønderne Pål Tyldum og Oddvar Brå hadde henholdsvis to og tre seire på femmila, noe den utvandrede finnmarking Vegard Ulvang tangerte. Av andre vinnere i den senere tid kan nevnes overraskelsen Erling Jevne fra Lillehammer og selvsagt Thomas Alsgaard; en skikkelig skikonge fra Enebakk.
Skikongen Petter Northug jr. har to seirer i Kollen på femmila, begge i fellesstart. Det har også Martin Johnsrud Sundby. Han vant femmila med intervallstart (men bare ett VM-gull). De tre siste femmilsrenn i Kollen ble vunnet av nordmenn; Martin Løwstrøm Nyenget (2022), Simen Hegstad Krüger (2023) og (!) Johannes Høsflot Klæboe (2024). Utropstegn fordi dette var hans første og sannsynligvis eneste seier på femmila i Kollen, og uten den ville det blitt umulig å kalle ham skikonge.
Begrepet skikonge er nemlig ikke noe en klikk har funnet på – jeg tar med dét: Begrepsinnholdet er godkjent langt tilbake i tid – frem til våre dager – og er avfødt av skiløperne selv. De fleste har sagt det: «Du blir ikke skikonge uten femmila i Kollen.»
Og de som vil smykke seg med ski-internasjonalisme, kan saktens holde det gående i stor stil, fremdeles med femmila i Kollen som tema: Her har nemlig canadieren Pierre Harvey vunnet (1988), det har også østtyskeren Gerhard Grimmer (to ganger på 1960-tallet), det har svensken Assar Rönnlund og finnen Juha Mieto.
Obs: Mieto tok jeg selv imot på Voksenåsen hotell på «brekket mellom 1970- og 80-tallet. Jeg snakket med ham i sju-åtte minutter og fikk et fint intervju, og på de minuttene hadde den svære finnen rukket å drikke seks flasker Ringnes – et brett. Han glogget dem ned mens vi småpratet – han i stor, bar overkropp.
Hans språk var uforståelig, men hans mimikk og smil fortalte alt. Han hadde vunnet sitt livs løp og kunne legge opp. Det fantes ikke noe mer som det var verdt å vinne. Holmenkollen og femmila var størst. Han sa det til meg, og jeg glemmer det aldri.
Tør jeg si at det ikke var andre pressefolk der oppe på hotellet kloss ved Tryvann? Nei, jeg var alene der og da – sportspressen var nede i Holmenkollen, mens jeg drakk øl med Juha på Voksenåsen etter løpet.
Ytterligere en masse andre utlendinger har herjet i Kollen og kan kalle seg skikonger, blant dem Thomas Wassberg (nesten norsk) og Gunde Svan (veldig svensk), og russeren Aleksej Prokurorov og den kasakhstanske norgesvennen Vladimir Smirnov. Men det må sies at Juha var størst, i dobbelt forstand.
Borte for godt?
Så hvor ble den av, femmila – verdens mektigste, mest kjente og mest høythengende skirenn? Skiforbundet bør avkreves svar. Det lille jeg har hørt (ikke lest), er at den er byttet mot 10 km og 20 km, mens Lahti rår over femmila.
Hørt på makan!? Ingen aviser har så langt jeg kan se skrevet fyllestgjørende om saken, enn si etterlyst den, før jeg gjør nettopp det her og nå.
Dette er ikke en sportsartikkel skrevet av en sportsidiot, skjønt jeg har tross alt gått Grenaderen en gang og rent ut unnarennet i Holmenkollen. Og sett en del femmilsløp både fra løypa og via tv-skjermen. Jeg ser ellers ikke mye på sport, og denne artikkelen handler da dypest sett heller ikke om dét.
Nei, den tar for seg noe som åpenbart er på mote for tiden: det å gi og forhandle fra seg nasjonale fortrinn over hele fjøla – fra vannkraft til femmila i Kollen, for å ta ytterpunktene.
Disse lederne våre spiller åpenbart fra seg arvesølvet så snart de får sjansen, for å innynde seg på ett eller annet vikarierende vis, der selvsagt penger er dypt involvert. Det forstår alle. Fortsetter vi slik, blir Norge ganske snart en relativt fattig nasjon uten større egenart, slik vi var det før krigen og i tiårene etter, til vi fant oljen.
Nå skal også denne avvikles, hevdes det fra internasjonalister og den nye tids grønnmalte religion. Nok en gang – om ikke så veldig lenge – skal vi altså stå med lua i hånda og vente på almisser. Fristende å si det med Jan Erik Vold, en annen slags kollega, som skrev:
«Briskebytrikken, hva skal vi med den?»
«Nei – Bislett, kan vi ikke bare rive den da?»
Og jeg føyer til:
«Femmila i Holmenkollen?! Hva i all verden var nå dét for noe?»
Kjøp billetter til boklansering her!
