Rebecca Mistereggen 
Europeeres private sparepenger skal bli motoren i en ny økonomisk offensiv for EU, når EU-kommisjonen ruller ut sin Savings & Investments Union (SIU).
Det heter seg at målet er å styrke unionens konkurransekraft ved å kanalisere tusentall milliarder euro fra private sparekontoer inn i investeringer – ikke minst i den grønne omstillingen som er blitt EUs hellige gral. Realiteten er dog en annen: Man kan lure på om EU så til de grader har lånt seg til fant at denne formen for kreative «løsninger» egentlig er en slags siste utvei for å holde maskineriet i gang?
Ursula von der Leyen hevder at EU allerede har alt de trenger for å ta ledelsen, det er altså privatpersoners sparepenger hun henviser til, dine sparepenger, for enn så lenge kan ikke EU kreve skattepenger av unionens innbyggere.
Europe has all it needs to take the lead in the competitiveness race.
This month, the @EU_Commission will unveil the 🇪🇺 Savings & Investments Union.
We’ll turn private savings into much needed investment.
And we’ll work with our institutional partners to get it off the ground pic.twitter.com/rtd0UqCeut
— Ursula von der Leyen (@vonderleyen) March 10, 2025
SIU, som bygger på tidligere prosjekter som Capital Markets Union og Banking Union, ble lansert med brask og bram tidligere i år. EU-kommisjonen, ledet av finanskommissær Maria Luís Albuquerque, lover at initiativet skal øke avkastningen på sparepengene til unionens 450 millioner innbyggere, samtidig som unionen finansierer massive investeringer i grønn teknologi og digitalisering.
Med 33,5 tusen milliarder euro i private sparepenger på spill, er ambisjonene skyhøye. Det er bare ett problem: EUs «investeringer» har ført til industridød, inflasjon, betydelig redusert (om ikke maltraktert) konkurranseevne og fattigdom.
«Omfanget av investeringene som kreves for å sikre EUs konkurransekraft, samtidig som vi håndterer overgangen til ren energi og digitalisering, er enorm. For å lykkes, trenger vi et velfungerende, effektivt og mer integrert kapitalmarked og en banksektor som kobler sammen sparere, institusjonelle investorer og bedrifter», sier Albuquerque, og sper på med visjoner:
«Visjonen min er enkel: Jeg vil at europeiske sparere skal få en rettferdig avkastning på sparepengene sine», hva nå enn dét betyr.
Markeds- eller planøkonomi?
EU hevder at SIU skal gi sparere bedre avkastning og bedrifter enklere tilgang til kapital, men når politikere som ofte har vist seg å være elendige til å plukke økonomiske vinnere, nå vil «veilede» markedet, lukter det mer av planøkonomi enn fri konkurranse.
I februar uttalte Albuquerque at Europa står overfor en investeringskrise.
«Skalaen på investeringene som kreves for å sikre konkurransekraft og møte den grønne og digitale overgangen, er enorm», sa hun.
EU mottar årlig betydelige bidrag fra sine medlemsland for å finansiere sitt budsjett, i tillegg til tollinntekter, merverdiavgift og kvotehandel. I 2023 var de totale nasjonale bidragene fra medlemslandene estimert til 132,6 milliarder euro.
EU står i en krise, men det er ikke en investeringskrise som sådan, det er et resultat av dårlige investeringer og stupide politiske beslutninger over flere år. Det hjelper ikke å kaste gode penger etter dårlige, og haken med denne ideen om sparepengekasino, er at mye – kanskje majoriteten – av kapitalen skal styres mot prosjekter som skal oppfylle EUs klimamål.
SIU skal ikke være direkte statlig styring, men en «tilrettelegging» av kapitalflyt. Det har jo gått så bra før.
Hvis grønne prosjekter virkelig var økonomisk bærekraftige, ville ikke private investorer da allerede ha kastet seg over dem – uten at EU må leke hedgefond på vegne av befolkningen?
Klimapolitikkens pris
EUs klimapolitikk har ikke akkurat vært en ubetinget suksesshistorie, tvert imot. Karbonskatter, subsidier til fornybar energi og utfasing av fossile brensler har drevet opp energiprisene og svekket industriens konkurransekraft. Tyskland, en gang Europas industrielle lokomotiv, har sett stålverk stenge dørene, mens bedrifter flytter til USA og Kina, der reguleringene er mildere og strømmen billigere.
Klimapolitikk er døren til industridød, og den døra er gått av hengslene. Det EU trenger, er en dør-reparatør, ikke «store visjoner og hårete mål», som Kent Andersen sier, for når EU vil pumpe folks sparepenger inn i denne samme politikken, ser vi hvilken vei det går.
Et ferskt eksempel på hvor galt det kan gå når politikere og offentlige midler kastes inn i storslåtte grønne prosjekter, er den svenske batteriprodusenten Northvolt – en gang hyllet som Europas håp i konkurransen mot asiatiske batterigiganter, men som nå har gått konkurs etter å ha brent gjennom 15 milliarder dollar i investeringer, inkludert betydelige offentlige midler. Selskapet slet med produksjonsproblemer, kvalitetsutfordringer og tapte kontrakter, noe som til slutt førte til dets fall.
Også her kastet politikere gode penger etter dårlige:
EUs risiko har aldri vært større
Situasjonen blir enda mer prekær nå når USA offisielt har trukket seg fra Paris-avtalen. Uten den amerikanske supermakten i klimasamarbeidet svekkes global etterspørsel etter grønne investeringer, og europeiske selskaper risikerer å stå alene i en stadig mer krevende konkurransesituasjon.
For mens EU fortsetter å påtvinge industrien strenge reguleringer og finansiere risikofylte klimainitiativ med folks sparepenger, kan amerikanske selskaper operere uten de samme begrensningene – og trekke til seg investorer som heller vil satse på et friere marked.
Til tross for at Ursula von der Leyen går hardt ut mot Donald Trumps tollsatser ved å si at tollavgifter er skatter, som er dårlige for næringslivet og enda verre for forbrukerne, gjelder det selvsagt kun når det er snakk om Trumps tollsatser.
We deeply regret the US tariffs imposed on Europe.
Tariffs are taxes.
They are bad for business, and even worse for consumers.
Today Europe takes strong but proportionate countermeasures.
We remain ready to engage in dialogue ↓ pic.twitter.com/5m1bGZjnsx
— Ursula von der Leyen (@vonderleyen) March 12, 2025
EUs karbonjusteringsmekanisme (CBAM) er i så fall EUs siste spiker i kista. CBAM er en planlagt toll på import av såkalte karbonintensive produkter som stål, sement og elektrisitet til EU, hvor hensikten er å motvirke «karbonlekkasje», der selskaper flytter produksjonen til land med lavere eller ingen karbonavgifter, noe som undergraver EUs klimamål. Og EUs økonomiske konkurranse, selvfølgelig.
Ved å pålegge en karbonpris på importerte varer, søker EU å sikre like konkurransevilkår for europeiske bedrifter og «oppmuntre» til renere industriell produksjon globalt. Hvem sitter igjen med regninga, tror du?
Ny klima-skatt fra EU: Norge kan få ekstraregning på over 40 milliarder
Eurokratene kan messe så mye de orker om handelskrig og skylde på USA, men forslaget om CBAM vil selvfølgelig skape handelspolitiske spenninger: Det er intet mer enn et proteksjonistisk tiltak som kan føre til handelstvister og påvirke internasjonale handelsforhold.
Dernest kommer klimaregnskap, som fører med seg administrative byrder, og enda mer penger må ut når selskapene må ha klimaregnskapsfører og revisor. Så kan man jo tenke seg at CBAM kan føre til omstrukturering av forsyningskjeder, ettersom selskaper kan søke mot å flytte produksjonen for å spare penger.
CBAM er å be om trøbbel, og det vil mest sannsynlig gi motsatt effekt av ønsket om økonomisk konkurransedyktighet, og det er dette de nå desperat forsøker å tildekke ved å sluse inn privatpersoners sparepenger.
«Tiltakene i strategien vil være EØS-relevante»
SIU er fremdeles i støpeskjeen, og vi kan bare håpe at det hele kveles i fødselen, for folks tillit til EUs økonomiske og klimapolitiske grep er tynnslitt.
EU-kommisjonen har bedt om tilbakemeldinger fra innbyggere og næringsliv, med frist i slutten av februar 2025, og en endelig strategi er ventet i løpet av årets første kvartal. Og hvis du tror nordmenn er unntatt fra dette dystopiske tyveriet, forkledd som investeringer, da tar du feil:
«Norge er gjennom EØS-avtalen en integrert del av det europeiske kapitalmarkedet, og det antas at flere av tiltakene i strategien vil være EØS-relevante. Finansdepartementet oppfordrer derfor norske interessenter til å gi innspill via EU-kommisjonens nettsider», står det på Regjeringen.no.
Det er ikke tid for ja til EU
EUs desperasjon for å holde liv i en feilslått økonomisk politikk blir stadig mer åpenbar. På dette tidspunktet må man være villig til å stikke en gaffel i øyet for å ikke se det.
Hva skjer når EU ikke lenger kan låne seg ut av uføret, eller når det er tomt for folks sparepenger?
I en union som snubler mellom inflasjon, industrikollaps og urealistiske klimamål, blir SIU ikke en løsning, men en siste krampetrekning for et system som ikke lenger klarer å stå på egne bein.
At EU snakker om investeringer, konkurransekraft og vekst, lyder kanskje tillitvekkende, men når «investeringene» krever tvang og styrt kapitalflyt, er det ikke lenger et fritt marked – det er planøkonomi i ny innpakning, og som historien har vist gang på gang: Planøkonomi fører ikke til vekst, men til stagnasjon, ineffektivitet og ressurssløsing.
EU har allerede vist at de ikke nøler med å bryte økonomiske prinsipper når deres egne planer feiler. Spørsmålet er ikke lenger hvor langt eurokratene vil gå, men hvor langt de tør å gå før folk i de ulike medlemslandene setter ned foten. Men da må folk skjønne at disse eurokratene varmer opp til at du ikke skal eie noe og likevel være lykkelig.
Dette er ikke en union Norge bør melde seg inn i.
Hadde EU vært en komapasient, ville legene allerede forklart oss at de livsforlengende tiltakene bare utsetter det uunngåelige – og at det er på tide å trekke ut kontakten.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
