I en kommentar publisert i Minerva tar Ole Asbjørn Ness det forbløffende skritt å innrømme at han tok feil i sin støtte til Donald Trump. Dette stiller spørsmål ved både grunnlaget for hans tidligere støtte og den påfølgende kritikken han nå reiser mot Trump.

Ness begynner med å sitere Henrik Ibsen, som sa at «å skrive er å holde dommedag over seg selv», men den selvkritikken han presenterer, virker både begrenset og selektiv.

Mens han anklager Trump for å ha ydmyket den ukrainske presidenten Zelenskyj i en kritisk tid, overser han tydelig at Trump ikke er den eneste politiske aktøren med ansvar i denne konflikten, ei heller forstår han hva det er Trump gjør.

Zelenskyj har vært helt fastlåst i sin tro på at han bare kan ture frem som han vil og be om ubegrenset støtte både fra USA og Europa til krigen mot Russland, noe som gjorde ham mer enn uvillig til å inngå noen fredsforhandlinger.

I Det hvite hus ble han ettertrykkelig gjort oppmerksom på at forholdene nå ikke lenger er slik de var, og at man ikke ønsker at denne krigen skal fortsette. Ukrainas president har da også i dagene etter møtet forstått at han har kun to valg: å gå av eller bli enig med Trump.

Dette skjønner tydeligvis ikke Ness.

I sin artikkel gir Ness også inntrykk av at hans tidligere støtte til Trump var basert på en type sunn fornuft, fra hans holdninger til innvandring til hans tilnærming til internasjonalt samarbeid.

Dette reiser spørsmålet om hvor mye hans tidligere entusiasme for Trump egentlig var drevet av en genuin tro på hans politikk eller mer handlet om en reaksjon på etablerte europeiske eliter, noe Ness selv innrømmer.

Dessuten avslører hans argumentasjon om at Trump nøytraliserer USAs omdømme en naivitet som man oftest ser hos sosialister.

Ness ser ut til å glemme at verdenspolitikk i stor grad er en arena for partipolitikk og maktspill, der politiske manøvrer går hånd i hånd med den retorikken som benyttes innenrikspolitisk.

Hans fokus på Trumps personlighet utenfor maktens korridorer overser de strukturelle problemene som preger internasjonal politikk i dag, og behovet for noen som kan gjøre ting annerledes enn det vi vet ikke virker.

Ness skriver også om den nødvendige balansen mellom menneskelige følelser og politiske vurderinger. Men hans egen refleksjon er rimelig følelsesladet; den er preget av et klart brudd fra tidligere standpunkter uten en grundigere tilbakereise for å forstå hva som har endret seg i ham.

Dette gir inntrykk av at han i stor grad reagerer ut fra personlige følelser i stedet for gode politiske analyser.

Selv om han bekjenner seg til å ha tatt feil, bør Ness ikke bare kritiseres for sin tidligere støtte, men også for sin tilnærming til hvordan man evaluerer politikk.

I stedet for å levere en grundig analyse av hvorfor Trumps politikk ikke fungerer, faller Ness tilbake på retorikk om bøller og makt, uten å ta et kritisk blikk på sin egen rolle i å opprettholde og legitimere useriøs kritikk fra venstresiden.

Det gjenstår å se om Ole Asbjørn Ness virkelig vil stå opp for de verdiene han sier han har, eller om han vil gå tilbake til den bekvemmeligheten som ofte preger sosialistiske narrativer.

Én ting er i alle fall sikkert: Ness kan slutte å kalle seg selv for konservativ. Han forstår med all tydelighet ikke hva det er Trump gjør for å inngå avtaler som ingen andre kan. Ness trenger ikke Trump, og høyresiden i Norge trenger ikke Ness.

Ole Asbjørn Ness sier at han tok feil av Donald Trump. Vi er nok også mange som føler at vi tok feil av Ole Asbjørn Ness.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  E-boken kan du kjøpe her.