Avkjørsel til byen Truth or Consequnces fra Interstate-25 i New Mexico. Fiti: einalem from Leeds / Wikimedia Commons (cc by-sa 2.0).

«Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

Johannes 8, 32

I går var det 8. mars, og vi feiret kvinnedagen. Samtidig får de av oss som har et konservativt syn på kjønn og ekteskap, til stadighet høre at vi må gi opp kampen, at det er håpløst å prøve å forandre vedtatte lover, og at like­kjønnede ekteskap er kommet for å bli.

Som kristen og konservativ er det én ting som er utgangspunkt for min tilnærming til politiske spørsmål, enten det er etiske eller rent profane spørsmål, og det er om det finnes en absolutt sannhet knyttet til temaet. Jeg kan ikke la min over­bevisning styres av tilfeldige følelser eller ordninger som hviler på en løgn.

Dette er hva ekte konservatisme handler om: sannheten. Sannhet og Gud er uløselig knyttet sammen i kristen tro, der Gud selv beskrives som kilden til all sannhet, og at sannheten er en forutsetning for vår frihet. Konservative frykter derfor ikke endringer i seg selv, men endringer som bygger på en løgn.

VG fortalte nylig historien til det homofile paret Kjartan Haugen og Knut Ivar Pelerud og deres dramatiske fødsels­historie for å belyse risikoene ved hjemme­fødsler.

⁠«Hadde hun ikke blitt født på sykehus, hadde vi trolig ikke vært pappaer i dag», sier Pelerud til VG.

Ifølge VG hadde paret gledet seg lenge til å bli pappaer, og sensommeren 2019 hadde de reist til California for å ta imot datteren via en surrogat.

Dette er konsekvensen av en kjønns­nøytral ekteskaps­lov. Moren er borte, hun er blitt «en surrogat».

Men vi vet at dette er løgn. Det finnes ingen barn som har to pappaer, og alle barn har en kvinne som føder dem. Denne kvinnen kan ha fått et befruktet egg satt inn livmoren, men uansett: Alle barn har en mor.

Konsekvensene av å bygge en lov på en løgn er formidable. Løgnen må nemlig forsvares av myndighetene. I dette tilfelle brukes både straffe- og diskrimi­nerings­lov for å disiplinere befolkningen. Men tydeligst ser vi statens totalitære tendenser i spørsmålet om kjønns­identitet.

Stortinget har nemlig vedtatt at vår subjektive opplevelse av kjønn trumfer biologiske realiteter, noe som har medført at elever ved norske skoler lærer at de kan (og må?) definere og bestemme sitt eget kjønn. Noen holder på at det kun er to kjønn å velge mellom, andre mener det er flere. Utgangs­punktet for norsk lov er uansett at vi kan oppleve oss, og dermed være, noe annet enn mann og kvinne.

Bakgrunnen for denne løgnen er det liberale demokratiets forsvar for enkelt­individet. Utgangs­punktet for dette forsvaret er et nytt og en «dynamisk» og «moderne» forståelse av menneske­rettig­het­ene, det vil si at de kan endres og fylles med nytt innhold. Dette forsvaret har derfor blitt så fullstendig at staten, på grunn av menneske­rettig­het­enes beskyttelse av privat­livet, ser seg forpliktet til å bli en aktiv forsvarer av radikal kjønns­teori.

Vi har derfor definert mennesket på nytt, med flytende seksuell orientering og kjønns­identitet, og staten har gitt seg selv oppgaven å fjerne alle ideer om at det finnes en moralsk over­legen­het knyttet til samliv, seksualitet og kjønn, eller som Utdannings­direktoratet (Udir) nylig sa til kristne skoler i Rogaland:

Skolen kan ikke undervise om hva som er «rett eller galt» når det gjelder homofili eller samlivsformer, da det strider mot kravet om jevngod opplæring og formåls­bestemmelsens verdi­grunnlag om like­stilling og likeverd.

Alle vet at det ikke er mulig å bytte kjønn, og at begrepet kjønns­identitet er en ideologisk konstruksjon. Men ettersom begrepet ble innført i dis­krimi­nerings­loven som en realitet, må løgnen forsvares, noe som finner sted både ved dis­krimi­nerings­loven og straffe­loven.

Ettersom menneske­rettig­het­ene oppfattes som dynamiske rettigheter, vil derfor brudd på dis­krimi­nerings­loven ansees som brudd på menneske­rettig­hetene.

I straffeloven oppnås dette forsvaret ved §§ 185 og 186, men kanskje mest brutalt ved forbudet mot konverterings­terapi. Dette forbudet innebærer for eksempel at foreldre til barn som oppfatter seg som noe annet enn sitt biologiske kjønn, risikerer tre års fengsel dersom de tar barnet med til noen som kan behandle og fjerne den forvirringen barnet befinner seg i.

Etter Stortingets oppfatning er det et brudd på barns menneske­rettig­heter å hjelpe barn å bli fortrolige med sitt biologiske kjønn.

Statistikk viser at det er flest jenter som rammes av en slik forvirring, og som søker behandling med det formål å bli gutter.

Ideen om at kjønns­identitet skal definere menneskers kjønn, har mange konsekvenser, og det er kvinner som først og fremst rammes i alt fra idrett til spørsmålet om tilgang til garderober.

Allikevel feirer norske kvinner kvinne­dagen 8. mars uten å peke på elefanten i rommet. Vi kan ikke feire noe som det ikke lenger er mulig å definere, for i det øyeblikket biologiske kvinner definerer hva en kvinne er, og krever rettig­heter på dette grunn­laget, bryter de både menneske­rettig­het­ene, straffeloven og dis­krimi­nerings­loven, og kan i ytterste konsekvens bli dømt. Den offentlige fordømmelsen rammer dem uansett.

Spørsmålet om lovens regulering av kjønn og samliv bør derfor oppta langt flere enn konservative kristne og ikke-troende som er opptatt av sannheten. Lover som bygger på en løgn, angår alle, og de representerer et angrep på demokratiske prinsipper, ettersom de rammer både ytrings­frihet­en og retten til å bestemme over egen kropp.

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!