Noen få, færre enn fire, i det norske forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøet har advart i nærmere 20 år. Å avvikle den nasjonale forsvarsevnen og basere landets sikkerhet på en alliert, men fjern stormakts evne og vilje til å forsvare oss til enhver tid og i enhver situasjon, er en risikabel strategi.

Det kan spare statskassen for utgifter. Å være gratispassasjer er fristende for kortsiktige politikere. Men det er svært risikabelt når det gjelder statens sikkerhet.

Det er likevel nettopp dét Norge har gjort! Og nå vil Trump gjøre opp regningen.

Det har omsider gått opp for våre politiske og militære ledere og for de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene at de har tatt feil. USA har verken kapasitet eller vilje til å forsvare oss. Amerikanerne mener at vi selv bør ta ansvar for vår egen sikkerhet.

Det er ikke noe urimelig krav! Men konsekvensene er dramatiske. Forsvaret ligger nede. Vår hovedallierte har vendt oss ryggen. Og vi er for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo i øst.

Nå legger de skylden for sine egne feilvurderinger på Putin og Trump. Og de opptrer nå som om de er overrasket.

Det bør de ikke være!

For de er, som sagt, blitt advart gjentatte ganger. Og det er elementært i klassisk militær strategi at dersom du vil ha fred, må du forberede deg på krig. Den romerske strategen Vegetius skrev om det i sitt verk «Epitoma Rei Militaris» allerede i det 4. århundre.

Niccolò Machiavelli advarte om risikoen med å basere egen sikkerhet på en dominerende alliert i «Fyrsten», som ble skrevet i 1513. Her advarer han fyrsten om å være forsiktig med allianser med sterkere makter, da slike allianser er flyktige og fordi en fort kan bli underlagt press eller bli utnyttet av den sterkere part.

Den kjente militærstrategen Carl von Clausewitz skrev for 200 år siden i sitt hovedverk «Vom Kriege» om hvor viktig det er for en stat selv å være godt forberedt på krig, nettopp for å avskrekke mulige fiender og dermed unngå krig.

Basert på hans erfaringer fra Utenrikstjenesten, ga den norske diplomaten Einar Maseng ut en viktig, men lite påaktet bok om «De små stater og den internasjonale krise» rett etter krigen. Den var basert på hans erfaringer som sendemann i Moskva og Norges faste delegat til Folkeforbundet i Genève rett før krigen.

Maseng hadde observert hvordan stormaktene brukte de små landene som hjelpestater til å fremme sine agendaer, enten gjennom press, økonomisk avhengighet eller militær tilstedeværelse.

Som utsatt for stormaktenes maktpolitikk, mente han at små land som Norge heller burde søke allianser med hverandre enn med stormaktene, samt å holde seg selv med nødvendig militær kapasitet for å unngå å bli gjort til objekt for deres interesser.

Denne klassiske lærdommen om hva som regulerer forholdet mellom statene i internasjonal politikk ble kastet vrak på av både Arbeiderpartiet og Høyre og med støtte fra et samlet Storting da vi reduserte vår nasjonale forsvarskapasitet til en brøkdel og i praksis overlot forsvaret av Norge fullt og helt til USA for drøyt tjue år siden.

Norges nærhet til Russlands strategiske andreslagsflåte på Kolahalvøya, vår beliggenhet mht. kontrollen over Nord-Atlanteren og porten til Polhavet, vår beliggenhet under banene for de interkontinentale rakettene mellom befolkningssentra vest i Russland og på østkysten av USA, vår rolle som Europas viktigste leverandør av gass og vår nyervervede rolle som vertskapsland for amerikanske baser, gjør Norge og norsk territorium ekstra utsatt.

All historisk erfaring og klassisk militærstrategisk tenkning advarer mot ubalanserte allianser og at små land binder seg til, eller gjør seg avhengig av, allianser med stormakter.

Historisk sett har intervensjonister og isolasjonister skiftes om å ha føringen i amerikansk utenrikspolitikk. Det bør således ikke overraske noen at USA nå viser seg som en flyktig og troløs alliert. Det var en varslet utvikling lenge før Donald Trump kom på banen.

Så når tidligere forsvarssjef Sverre Diesen uttrykker at «det er naivt å tro at Norge kan blidgjøre Trump», og når professor i statsvitenskap Haaland Matlary sier at «Trump truer vår sikkerhet», så har de helt rett i det.

Men at de er overrasket og skuffet, vitner om utstrakt ansvarsfraskrivelse, uendelig naivitet og en manglende forståelse for hva som regulerer forholdet mellom stormaktene i internasjonal politikk, av de samme som for drøyt tjue år siden nettopp argumenterte for å avvikle den nasjonale forsvarsterskelen og overlate forsvaret av Norge til USA.

USA har ført et tyvetalls kriger i andre land og på andre kontinent siden andre verdenskrig. Når USA er lei, reiser amerikanerne rett og slett bare hjem igjen. Det gjorde Biden-administrasjonen nettopp i Afghanistan. Det kommer Trump-administrasjonen nå til å gjøre i Ukraina.

Det bør således ikke overraske noen at amerikanerne nå signaliserer at USA har nok med å ta seg av trusselen fra Kina, og at de europeiske NATO-landene bør ta ansvar for å ivareta sin egen sikkerhet selv.

Det bør heller ikke overraske noen at det er stormaktene som bestemmer betingelsene for fredsforhandlingene vedrørende krigen i Ukraina og hvem som skal sitte ved forhandlingsbordet.

Og det bør ikke overraske noen at det er den militære situasjonen på bakken, og ikke folkeretten, som bestemmer utfallet av fredsforhandlingene.

På samme måte er det en myte at amerikanske tropper har vært stasjonert i Europa primært for å forsvare Europa. Og det er en myte at etableringen av amerikanske baser i Norge primært er for å forsvare Norge.

De er her primært for å forsvare USA, for få fordelen av et fremskutt forsvarsperimeter og dybde i eget forsvar i forhold til Russland, og for å kunne utøve maktprojeksjon i vår region. De amerikanske basene er her sekundært for å forsvare Norge.

At vi har sammenfallende defensive interesser i så måte, er en bra ting. De amerikanske basene øker vår evne til avskrekking. Men de øker samtidig også spenningen i vårt eget nærområde. Det som er en strategisk fordel for USA, er tilsvarende en strategisk ulempe for Russland.

Det øker dermed faren for at Norge og nordflanken i NATO, på samme måte som Ukraina i sør, kan bli gjort til slagmark i en stedfortrederkrig mellom stormaktene. Dét er ikke i Norges interesse. Det er det siste vi ønsker, og norske politikeres viktigste oppgave å unngå.

Russerne frykter at de amerikanske basene kan bli brukt offensivt i et eventuelt forkjøpsangrep mot Russland med kjernefysiske mellomdistansevåpen eller for å nøytralisere russernes kjernefysiske gjengjeldelsesevne og dermed forrykke terrorbalansen.

Norge er et lite land, og som et lite land er våre forsvars- og sikkerhetsinteresser av ren defensiv karakter, mens amerikanske forsvars- og sikkerhetsinteresser også inneholder klare offensive element. Det er dårlig forstått av norske forsvarspolitikere.

Og det er en illusjon å tro at dersom det skulle komme til krig på norsk territorium, vil den bli utkjempet på våre premisser. Som nå i Ukraina, vil den bli utkjempet og avsluttet på stormaktenes premisser.

Trusselen fra Russland bør ikke overvurderes, men heller ikke undervurderes. Vi må forholde oss til våre omgivelser slik de er. For en utenrikspolitikk basert på stereotypier og en oppfatning av omverdenen styrt av virkelighetsflukt, ønsketenkning og propaganda, kan fort føre veldig galt av sted.

I forholdet mellom stormaktene er det makta som rår. At små land, som Norge, søker å kompensere for det de mangler i militære kapasiteter med moralsk retorikk, FN-resolusjoner og folkerett, er forståelig. Men som vi nå smertelig får erfare, er det naivt å tro at det er slik forholdet mellom statene i internasjonal politikk er skrudd sammen.

Folkerett og internasjonal rettsorden er fint å ha og kan dempe og bidra til å løse mindre kriser og konflikter, men er lite verdt når stormaktenes strategiske interesser er i spill. Og folkeretten kan aldri frita oss fra kostnaden ved å holde oss med vårt eget forsvar. Det er en grov misforståelse som norske politikere og forsvarsplanleggere har gjort seg skyld i.

Folkeretten forhindret ikke første verdenskrig. Folkeforbundet forhindret ikke andre verdenskrig. Og FN var til liten nytte for å forhindre Russlands invasjon av Ukraina. Vi ligger utsatt til. Om vi ikke er i stand til å forsvare oss selv, kommer noen andre til å gjøre det.

Derfor er det viktig å forstå våre venner og alliansepartnere, så vel som våre fiender, og innrette oss deretter.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Hans Rustads nye bok om Trump her!