En løshund sitter nær liket av en lokal innbygger som ble drept i et russisk granatangrep mot et industriområde i Kherson i Ukraina den 3. februar 2023. Foto: Libkos / AP / NTB.

Den blodige krigen mellom Russland og Ukraina har nå rast i tre år, og ingen ende er i sikte.

I Danmark er optimismen på sitt høyeste. Politikere og medier er enige om at den eneste akseptable avslutningen på konflikten, er en total russisk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, og at Ukraina tilbys et hurtigspor inn i EU, og helst NATO-medlemskap, som en rimelig kompensasjon for Putins ulovlige invasjon av en suveren stat hvis suverenitet og grenser Russland tidligere har anerkjent.

Stemningen i befolkningen minner om begeistringen ved krigsutbruddet i 1864, da politikerne holdt flammende taler og studentkorene sang «Dengang jeg drog af sted» i troen på at den danske soldaten nok en gang kunne sende tyskeren på flukt. Et sviende nederlag for de danske styrkene ble ikke ansett som mulig før det var en realitet.

På samme måte er det tabu og nærmest landsforræderi å snakke om at Ukraina skal tape krigen. Kommentatorer og debattanter som spår en ukrainsk avståelse av Krim og Donbas, blir i mediene stemplet som russiske lakeier og putinister, noe som er nesten like ille som å være islamofob.

Etter tre år med krig er den militære situasjonen at Russland ikke har styrke til å erobre hele Ukraina, noe som var hele målet med invasjonen i 2022. Og Ukraina har ikke kapasitet til å presse den russiske hæren tilbake til grensene fra 2014.

Det nåværende dødvannet på frontene er et resultat av vestmaktenes sparsomme dosering av militær hjelp til Ukraina, som har mottatt mye artilleri, missilsystemer, ammunisjon og stridsvogner, men ikke langtrekkende missilsystemer, jagerfly og artilleri som ville gjort det mulig å føre krigen inn på russisk territorium.

Noen dager etter at krigen brøt ut, forsøkte forbundskansler Scholz og president Macron, med støtte fra EU-kommisjonen, å overtale president Zelenskyj til å godta en avståelse av Krim og Donbas-regionen i bytte mot EU-medlemskap og en forsvarsavtale med en koalisjon av vestlige makter.

Det var viktig for vestlige politikere å forhindre en russisk annektering av hele Ukraina, men de ønsket heller ikke å provosere Putin ved å presse russiske styrker helt ut av de okkuperte områdene, noe som kunne ha ført til en total stans i de livsviktige russiske leveransene av kull, olje og gass til Europa.

Resultatet ble at den lovede militærhjelpen til Ukraina ble rammet av planlagte forsinkelser og brutte løfter. Tyskerne leverte noen få Taurus-missilsystemer, de britiske Storm Shadow-missilene og de franske Scalp-missilene, men alle ble omprogrammert til korte rekkevidder, dvs. til bruk i Ukraina, men ikke i Russland, til tross for at alle tre systemene er designet for å nå mål opptil 500 kilometer fra utskytningsrampen.

Hvis alle gode krefter hadde villet det, kunne vi ha forsynt Ukraina med en «Iron Dome» for å beskytte dem mot fiendtlige raketter. Men slikt var det ingen appetitt på, så Ukraina har måttet se store deler av sin infrastruktur ligge i ruiner etter russiske missilangrep.

Så alt har gått etter planen. Russerne kan ikke vinne, og ukrainerne kan ikke tape. Hvordan skaper man fred i denne situasjonen, slik den nyvalgte president Trump har lovet?

Ifølge britisk militær etterretning har Russland mistet opp mot 700.000 soldater i krigen så langt. Det er utenkelig at selv Putin vil overleve politisk hvis han, etter å ha skutt 700.000 russere på slagmarken, sniker seg unna og overlater Krim og Donbas til Ukraina.

Britiske medier anslår de ukrainske tapene til rundt 100.000 mann pluss enorme materielle skader, så det er like utenkelig at Zelenskyj og hans regjering vil betale for fred ved å avstå Krim og hele Øst-Ukraina. Zelenskyj setter ikke sin lit til løftene om EU-medlemskap som trøstepremie for tapet av Donbas og Krim. Dette krever enstemmighet i EUs ministerråd, der i hvert fall Ungarn vil stemme imot. NATO-medlemskap er helt uaktuelt, så Zelenskyj har ingenting å selge til det lidende ukrainske folket i bytte mot fred.

Men Trump vil ha suksess. Og hvis han ikke får det, må han finne det opp, slik han pleier å gjøre. Vi kan derfor se frem til en løsning som ikke betyr fred, men et opphør av kamphandlingene. Sannsynligvis vil vi i løpet av noen måneder se en avtale mellom partene som er en våpenhvile med stans på de aktuelle frontene, men uten en reell fredsavtale som regulerer og sikrer grenser og suverenitet.

Putin vil kalle våpenhvilen en suksess fordi den indirekte anerkjenner Russlands rett til de okkuperte områdene. Zelenskyj vil erklære seg fornøyd med avtalen fordi Ukraina ikke vil gi fra seg sine rettmessige territorier i Donbas og på Krim, som forventes å bli en del av Ukraina igjen gjennom diplomati. Dette vil med andre ord være prisen Russland må betale for å bli en del av det internasjonale samarbeidet igjen.

Hvis Trump er virkelig smart, vil han mobilisere vestmaktene til en omfattende gjenoppbyggingsavtale for å restaurere Ukrainas infrastruktur og økonomi, og tvinge Putin til å akseptere en vestlig fredsbevarende styrke i Ukraina. Ikke en gjeng skremte FN-blå bereter som stikker av ved første skudd som vanlig, men kampklare elitestyrker som kan gripe inn hvis Putin begir seg ut på nye eventyr på den andre siden av demarkasjonslinjen.

Det beste vi kan se frem til, er en «koreansk fred» der Nord- og Sør-Korea formelt sett fortsatt er i krig med hverandre, men der våpenhvileavtalen fra 1953 stadig gjelder og respekteres. Vi vil ikke få den rettferdige freden for Ukraina som vi alle ønsker, men våpnene vil bli brakt til taushet, og unge menn vil ikke lenger dø på slagmarken.

Det er ikke godt nok, men det er dét vi kan få.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.