Nyttårsnatten i New Orleans utspant det samme seg som på julemarkedet i Magdeburg: En bil pløyer seg gjennom en folkemengde og etterlater seg døde og sårede mennesker. Et av øyenvitnene, Jimmy Cothrane, beskrev hva han så:

«Jeg mener, bare vansiringen og kroppene – det er sterkt. Det er noe du ikke kan glemme. Du kommer aldri til å glemme det. Rett ved føttene våre lå definitivt en mor. Forvridd, åpenbart død. Vi talte raskt rundt åtte lik i vårt område. En knust mann hadde dekkspor på ryggen. Da de rullet ham rundt, var det dekkspor på forsiden, han var helt knust. En annen jente, en ung, liten jente, danset da vi kom oppover gaten, og hun var helt flat i midten, midt i. En annen kvinne ble brutalt overkjørt, men det var fortsatt smertefullt.

Det var samme syn i Magdeburg. Myndighetene krymper seg. De vil helst se bort, håper det skal gli over. Men det gjør det ikke.

Nå er det New Orleans.

Diskusjonen går om det er en innfødt fra Texas eller en illegal som kom over grensen for to dager siden. Vi observerer at det finnes folk på nettet som ønsker å spre forvirring. Men at det var et IS-angrep, synes klart. Likevel bestred FBI det på pressekonferansen hvor borgermesteren sa at det var et terrorangrep.

USA har hatt flere terrorangrep der gjerningsmannen var en del av landets væpnede styrker. En av de mest oppsiktsvekkende var Nidal Hassan på Fort Hood i Texas, som drepte 13 av sine kolleger og såret over 30 den 5. november 2009. Det stilte Obama i stor forlegenhet. Han hadde problemer med å ta det inn over seg.

Spørsmålet om infiltrasjon dukker opp. Nidal Hassan var psykiater i det militære. Han hadde ikke lagt skjul på sine synspunkter, men kollegene hadde vanskelig for å forholde seg til det.

Hvis muslimer som har gjort karriere, viser seg å kunne vende seg mot samfunnet som ga dem mulighetene, står vi overfor nye utfordringer, som de kaller det. Hvem kan man stole på? Bare det å ville stille spørsmål ved en muslims pålitelighet, får alle politisk korrekte til å steile. Myndighetene har selv manøvrert seg inn i dette dilemmaet. De har ikke en gang villet være åpne om det.

Bruken av bil som våpen er egnet til å spre frykt, akkurat som IS ønsker.

Nå har vi hatt to angrep på kort tid. Men det har vært mange: Nice glemmer vi ikke så lett, ei heller Breitscheidsplatz i Berlin. Overalt: Panikk, død og lemlestelse.

Selv klarer vi ikke å glemme Ebba Åkerlund, som ble delt i to av bilen Rakhmat Akilov kjørte nedover Drottninggatan 7. april 2017.

Vi har vært der før. Vi har vært der lenge. Og de lærer aldri.

Ebba Åkerlunds pappa: Staten bærer ansvar for min datters død

Da terroren kom til Stockholm