Tirsdag strømmet det på med lojalitetserklæringer og støtte til Jonas Gahr Støre. Det var ikke måte på hvor uunnværlig han var. Men så kommer det frem at det var Støre selv som ba om støtten. Da fremstår hyllesten med en emmen bismak.

Støre er rimelig desperat når han kontakter LO-toppene Peggy Følsvik, Jørn Eggum og Mette Nord og ber om støtte. Det er å vise at han er svak. De tre hadde ikke tenkt å si noe. Men alle forsto at taushet i en krise ville bli tolket som mistillit. Støre fikk således hjelp av deres lojalitet og av avhengighetsforholdet mellom LO og Ap. Faller den ene, faller den andre. De gikk derfor ut tirsdag ettermiddag og bedyret sin lojalitet til Støre.

Det er VG som avslører at Støre måtte be om støtte. At LO-lederne måtte oppfordres, viser hvor svak Støre er. Det skulle skjedd frivillig og spontant.

Støres fremtid som leder i Ap henger i en tynn tråd. Han er ikke statsminister etter høstens valg. Det forstår alle. Hva er da vitsen med å beholde ham som partieder? vil folk spørre seg. Da går det jo ad undas uansett. Hvorfor ikke prøve noe nytt? Det er her Trond Giske seiler opp. Han er Ap’s Trump-kort. Hverken Brenna eller Vestre har en sjanse. De er altfor tett knyttet til dagens ledelse.

Men Giske kan komme feiende inn og ta et oppgjør og virke troverdig. De har ikke behandlet ham pent.

Det vil gi grasrota en følelse av tilfredshet og hevn over adelen i Oslo. Hvis Giske skal ha en sjanse, bør han begynne å fyre opp kjelen allerede nå.

Støre svekkes for hver måling.

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.