Eplekaken: Artikkelforfatteren i et forsøk på å gjenskape møtet med Slade, her på Frognerseteren i mai 2019. Eplekaken til høyre, grønnsaker til venstre. Foto: Lin Li

Leserne får ha meg unnskyldt, men jeg går nok ikke av veien for mimring. 2024 er et minefelt. Man vet aldri hva som skjer hvis man åpner munnen. Krenkepolitiet både ser og hører deg, og det nærmeste det kommer humor er en illevarslende og knapp hånlatter. Det er tryggere å tenke høyt om fortiden. Den kan man som kjent ikke gjøre noe med. Og skulle krenkepolitiet likevel dukke opp, kan man alltids skylde på hukommelsen og onkel Einar.

Club 7: Mitt frikort på Club 7. Fornyet i oktober/november 1977. Takket være dette fikk jeg sett vanvittig mange gode artister og drukket masse øl. Foto: Privat

I 1977 studerte jeg på Blindern. Tre fag i løpet av to måneder. Med andre ord: Jeg hadde ikke noe på Blindern å gjøre. Jeg trodde jeg hadde. Men så merket jeg at jeg ble så fryktelig trett hver gang en forelesning begynte. Det eneste som holdt meg fra å sovne var tanken på kaffeautomaten ute i foajéen. Den ventet på meg. Den og sigarettpakken i lommen.

Ukebladet Det Nye reddet meg fra fortapelsen. Akkurat da jeg trodde jeg skulle omkomme, og hadde meldt overgang til Folkeminnekunnskap (etter korte runder med Historie og Norsk), tilbød Det Nye meg faste ukentlige sider og et honorar jeg kunne leve av. Jeg ble deres faste musikkjournalist – med rett til å hente gratis LP’er fra alle plateselskapene. Drømmejobben. Fuck folkeminne og rare skikker med og uten bunad. Her kom rock’n’roll-mannen.

Jeg hentet storforsyninger hos plateselskapene ukentlig, ja, nesten daglig. Det var lurt å hente selv, da slusken Søren snek til seg platene som postbudet hadde med til Det Nye, selv om det sto mitt navn på dem. Jeg ble en bereist ex-akademiker i Oslo. Polydor og Phonogram og Disco (alias RCA) i Pilestredet, rett overfor Fagerborg kirke, CBS på Økern, EMI på Frysja og velsignede Arne Bendiksen AS på Galgeberg (velsignede fordi de reddet meg mange ganger når økonomien var skral; jeg vet ikke hvor mange artistbiografier og pressemeldinger jeg skrev for dem i 70-årene).

Jeg ergrer meg ennå i dag over at jeg ikke slo til da Det Nye høsten 1976 ville ha meg til å reise til Thailand med Steinar Fjeld og Septimus. Jeg sa nei fordi jeg hadde begynt et nytt og bedre liv som student på Blindern. Noen måneder senere kunne jeg ikke komme meg bort derfra fort nok.

Jeg hatet forelesninger. Jeg hatet studier. Jeg hatet fagene. Jeg hatet bøkene. Jeg hatet maten (og særlig potetene som var digre og fulle av sorte smorkler, og det sto «grisefor» på potetsekkene, det hadde jeg sett med egne øyne). Jeg hatet foreleserne. Jeg hatet studievillederne. Jeg hatet i grunnen hver sjel jeg kunne komme på som snirklet og snarklet rundt i korridorene i dette redselsfulle, søvnfremkallende Kafka-slottet. Og det inkluderte mine forrykte medstudenter – anemiske satanister, voksne damer i svevende gevanter som kunne se ditt astral-legeme når de myste, uvennlige strikkemennesker som bekjente seg til Fremtiden i våre hender og vitenskap uten strøm, og en og annen forvirret reisende i siste vogn på LSD-ekspressen.

Jeg gjorde kort prosess. Kastet bøkene. Kastet vettet. Alt for platene, pengene og rock’n’rollen. Hadde jeg fått det tilbudet et drøyt halvår tidligere ville mye sett annerledes ut. Og da mener jeg MYE.

Det skulle ta ytterligere 21 år før jeg satte føttene på thailandsk grunn for første gang. Enda noen år senere ble Steinar og jeg naboer på Jomtien, utenfor Pattaya. Vi kaller oss The Elderly Brothers ved helt spesielle anledninger og fremfører populære sanger fra fortiden som duo, gjerne på nyttårsaften hos en hyggelig venn og slottsspeider, la oss kalle ham Jan Olav.

Eller, som jeg så spartansk og treffende oppsummerte det i mitt ferske rock’n’roll-dikt (det begynte å bli noen av dem):

rock’n’roll
rock’n’roll
kroppen er sliten
og klokken er tolv

Herlig.

Tidlig i ’77 var punkrocken i full gang i England. Jeg hadde orkesterplass med tilgang til all musikken. Det var bare å ta bussen til Frysja, eller spasere bort i Pilestredet. Vær så god. En bunke herlige singler rett i neven.

Det Nye: Reportasjen i Det Nye, publisert 16. august 1977, samme dag som Elvis døde. Faksimile fra Det Nye

Det Nye ga meg også muligheten til å reise. 18. mai 1977 var det Eagles-konserten i Göteborg. Jeg hadde store forventninger. Og ble grusom skuffet. Scenedekorasjonene var nedgradert for Skandinavia, det var nå én ting, men at gruppen skulle være så gudsjammerlig kjedelig live, det hadde jeg aldri trodd. Men det var (og er) de.

Sex Pistols eide nyhetsbildet denne våren. Ingen snakket om Slade. Fire år tidligere eide Slade Ekeberghallen og var det største som hadde truffet Norge siden Stones i 1965. I april 1977 var de tilbake i Oslo, uten at noen merket det. Den nye platen deres het «Whatever Happened To Slade». Litt sårt, litt selvironisk. Og nærmest tuslete da PolyGram lurte på om jeg kunne være så snill å snakke med dem.

Chas Chandler, manageren til de tidligere europamestrene i trampe- og hoie-rock, ventet på meg i lobbyen på Hotel Continental. En blid bjørn på 1,93 med en knock-out punch av en CV. Tidligere bassist i The Animals, deretter mannen som oppdaget Jimi Hendrix og var hans manager i 1966-68. Han tok så hånd om unge, lovende Ambrose Slade i 1969, forkortet navnet deres, fremdyrket deres evner til å skrive egne låter, sikret dem kontrakt med Polydor og produserte deres første LP som Slade, «Play It Loud» (1970).

Slade 1977: Slade tilbake fra USA og klare for nye spillopper – og eplekake på Frognerseteren. Foto: Polydor

Jeg oppdaget dem på pubene i London sommeren 1971 da singlen «Get Down And Get With It» gikk i tett rotasjon sammen med T. Rex’ «Hot Love». Kjøpte begge platene så snart jeg kom hjem til Norge. Hadde dem fortsatt da (og har dem fortsatt nå).

Det var også min introduksjon til Chas Chandler i lobbyen på Continental. Ah, sa han opprømt, en kjenner! Det gjorde ham ikke mindre opprømt at jeg visste at han hadde spilte i Oslo med The Animals tidlig i 1965 – FØR The Rolling Stones. Vi var med andre ord bestevenner for lengst da Slade kom ruslende ut av heisen og hilste vennlig i hånden.

De lot ikke som om de husket meg fra 1973, men stilte det helt ærlige spørsmålet: Traff vi hverandre i 1973? Til det kunne jeg svare ja. Og så pratet vi litt om de ville tilstandene i 1973 da Slade eide Europa og Ekeberghallen ristet i kollektiv teenage-fryd. Jeg mener at vi satt i en av de store limousinene som Bislet Bilutleie rådet over fordi jeg husker turen opp til Frognerseteren som at vi satt ansikt til ansikt. Jeg ville egentlig vise dem Emanuel Vigeland-mausoleet på ved Vinderen, men jeg tror det var stengt.

Chas viste meg den lange venstretommelen sin. Leddene strukket gjennom års tilværelse på halsen til en bassgitar, forklarte han, basstommel. Han holdt venstre og høyre tommel opp, side om side. Han hadde rett. Den venstre var tydelig lenger. Noddy kjørte thumbs aloft, McCartney style. Han hadde ingen basstommel, men han var minst like blid.

Alle var bergtatt av utsikten fra Frognerseteren.

Gruppen virket litt betuttet når de skulle beskrive fallet fra tenåringsyndlinger til nesten has-beens. Det plaget dem.

– Vi forsøkte oss til og med som filmstjerner. Jeg er godt fornøyd med «Flame» fordi den er realistisk. Det er historien om en popgruppes reise mot toppen og sammenbruddet. Vi har nesten gått samme vei selv, kom det stilt fra Noddy Holder.

Dave Hill korrigerte lynsnart:

– Vi brøt aldri sammen, vi bare mistet den gnisten som hadde brent i oss de første årene. Suksess er ikke noe karriereklimaks, ingen kan leve på det. Du trenger utfordringer.

Da Slade var konger: Slade i Oslo november 1973. Jim Lea, Dave Hill og Det Nye. I bakgrunnen Vardens mann, Arve Strømsæther. Foto: Det Nye

Det manglet ikke på utfordringer da de dro til USA for å søke lykken. Ingen hadde hørt om dem, og plutselig var de tilbake til start. Navnet deres med små bokstaver nederst på plakatene. Oppvarmingsband for ZZ Top.

– Vi ga 400 konserter på et år. Det var et slit uten ende. Fra flyplass til flyplass, by til by, stat til stat. Aldri hvile, bare fortsette og fortsette. Men vi hadde godt av det, og vi angrer ikke, sa Dave Hill.

Jeg klarte ikke helt å tro på det. Blikket hans var litt for konfronterende.

Det fremkom at gruppen ikke følte seg helt komfortabel i New York, som de brukte som base. Noddys kone var til og med vitne til et ran da hun var ute og handlet, et skudd gikk av og traff en kvinne rett bak henne.

Det USA gjorde med gruppen var å tvinge dem til å skru opp volumet og forenkle musikken. De ble mer hardrock enn pop, noe som skulle gi dem en ny vår som festivalband i Europa. Det visste de ikke da de satt og spiste Frognerseteren spesial – de enorme eplekakene med krem.

Mellom munnfullene etterlyste jeg mer av det de hadde gitt oss med «Far Far Away» og «How Does It Feel». Ganske lekre popsanger med Beatles-kvaliteter. Jim Lea ristet på hodet:

– Det var ikke Slade. Vi ble for opphengt i studio med nye effekter og en hel bråte hjelpe-musikere. Hadde det fortsatt slik, ville vi ikke vært i stand til å holde det gående stort lenger. «Far Far Away» er for eksempel helt umulig å spille ute. Vi ble avhengige av utenforstående. Kvartetten Slade slo sprekker. Vi var nødt til å bryte opp og starte fra grunnen igjen. Vi måtte finne oss sjæl.

Og det gjorde de altså i USA. De var alene i et enormt og helt ukjent marked. Det sveiset dem sammen.

Konserten deres i Chateau Neuf den aprilkvelden i 1977 festet seg ikke i min erindringsbank. Jeg husker at man selvfølgelig så dem bedre enn i kaoset i Ekeberghallen tre og et halvt år tidligere, men ingen tumulter, faktisk enkelte tomme seter og musikken betydelig skrudd opp.

Slade var usikre på hva som ventet dem.

– Vi regner med en del vanskeligheter i begynnelsen, sa Noddy. – Det er i grunnen helt naturlig. Vi har tross alt vært borte i et helt år. Men nå vet folk at vi er i live igjen. Vi håper det blir ny suksess for Slade i fremtiden.

Første møte: Don Powell i Oslo i november 1973. En ung Yan Friis, da fra Arbeiderbladet, følger nøye med. Foto: Det Nye

De kom aldri helt tilbake, det vet vi nå. Men de fikk oppleve et riktignok kortvarig, men absolutt imponerende come-back. Det siste Chas Chandler gjorde for dem før han koblet seg fra som manager, var å forhandle frem en god kontrakt med RCA. Og det var for det plateselskapet de fikk sin indian summer i 1983-84 med «My Oh My», «Run Runaway» og «All Join Hands»

Da hadde jeg for lengst mistet interessen for dem. For meg vil de alltid stå igjen som hitmaskinen fra 1971-76, og eplekake-kameratene mine fra Frognerseteren i 1977.

Originalbesetningen holdt sammen i tykt og tynt helt frem til 1992. Da sa Noddy Holder og Jim Lea at nok var nok. Da det også var dem som sto for de fleste av gruppens låter, gir det seg selv at Slade II, som Dave Hill og Don Powell med innleide musikere kalte seg frem til 2002, ble mer revy enn ekte vare. I 2020 fikk Powell sparken, og det nye Slade hadde nå bare Dave Hill igjen fra originalbesetningen. Det skal mye godvilje til for å se dem spille og tenke Slade. Det er kanskje lettere å tenke at Hill bør styre unna Frognerseteren spesial herfra og ut.

For meg het fremtiden Det Nye. 1977 var akkurat det riktige året å si fuck you til Blindern. Det regnet klassikere på vinyl. La meg nevne tre smakebiter fra januar:

David Bowie, «Low»

For meg det viktigste Bowie-albumet av dem alle. Og også det som overrasket mest da det kom. Sanger på den ene siden, alle spartanske, nærmest skisser, alle nede, noen dypt nede, blå bilder av den endelige resignasjon, med et hva-er-egentlig-vitsen-med-det-hele? som et ubehagelig hvisk i øret, et spørsmål som egentlig ikke forventer noe svar, ikke her, ikke i denne lyden av goldhet og samtid.

Mine favorittlinjer forblir:

Blue, blue, electric blue
That’s the colour of my room
Where I will live
Blue, blue
Pale blinds drawn all day
Nothing to do, nothing to say

Klassiker 1: Hadde Bowie nøyd seg med denne platen, ville hans navn likevel lyst for evigheten. Cover: RCA

Overlevert rett etter vårt møte med en ivrig durutdurut-duende Mary Hopkin. Og så deilig at nettopp «Sound And Vision», dette skrin med det rare i av en 3-minutter, ble en internasjonal hit.

Brian Enos Roxy Music-referanser som bobler til overflaten i «Always Crashing In The Same Car», er også blant mine kjæreste skatter. Fryd og melankoli.

Jeg elsker disse sangene, lyden av dem, lyden av trommene, de minimalistiske tekstlinjene, lyden av Bowies stemme. Og selvfølgelig, de instrumentale landskapsmaleriene og stemningsmarkørene over på side 2.

Hadde han nøyd seg med denne platen, ville hans navn likevel lyst for evigheten.

Pink Floyd, «Animals»

Det vanskelige av de klassiske Floyd-albumene. Oppfølgeren til «Wish You Were Here», og sint, knudrete og ubehagelig der forgjengeren var langstrakt, sval og melankolsk. «Animals» grenser mot menneskeforakt, «Brave New World» møter «Animal Farm», og angstbiteren Waters har ikke mer håp å gi oss enn to nikorte, men lutrende akustiske vignetter i hver sin ende av platen, «Pigs On the Wing». Resten opptas av tre lange kutt, som hver tar for seg en av mennesketypene Roger Waters deler menneskeheten i, sauene, bikkjene og grisene. Det er tungt, sint og beskt, spilt med floydsk eleganse og en Gilmour som finner de deilige partiene. Men du må jobbe mer med albumet enn vanlig, og det hjelper å være sinna på verden. Og punchlinen i Waters verdensbilde er selvfølgelig: Se opp for flyvende griser!

Klassiker 2: Og moralen i historien er selvfølgelig «Se opp for flyvende griser!» Cover: EMI

Ramones, «Leave Home»

Klassiker 3: Ønsket man å leve lenge, valgte man ikke Ramone til etternavn. Cover: Sire

Du trenger ikke mye mer på en stund med denne i hus. Ramones’ LP nr. 2 er en ren parademarsj. Popmusikk med ordentlig bensinmotor og et gitardrag som nesten får deg til å grine, så fint er det. De var 70-tallsmestre i å fatte seg i korthet, hadde herlig eksentrisk god smak når det gjaldt forbilder, leverte tekster så slående som tegneserieruter og fremsto alltid med et glimt i øyet som aldri sluknet. Inntil alle var borte. Ja, for det er de. Ønsket man å leve lenge, valgte man ikke Ramone til etternavn.

For meg en perfekt LP. Ikke ett eneste svakt kutt. Og den spiller som en drøm. Min hemmelige favoritt er «Swallow My pride».

Og la meg avslutte med et av de sterkeste albumene i verdenshistorien, utgitt bare noen uker etter at Elvis døde:

Iggy Pop, «Lust For Life» (september 1977)

David Bowie jobbet parallelt med to prosjekter i 1976-77, sine egne LP’er «Low» og «’Heroes’», og Iggy Pops «The Idiot» og «Lust For Life», de to første «tvillingene» påbegynt i Frankrike og fullført i Berlin, de to siste innspilt og fullført i Berlin. Det kan virke som om Bowie brukte Iggy som en slags prøveklut. Man finner mye av «The Idiot» i «Low» (som ble innspilt samtidig og litt i etterkant) akkurat som man finner mye av «Lust For Life» i «’Heroes’». Brian Enos sterke tilstedeværelse på Bowie-platene utgjør vel den største forskjellen. Begge prosjektene har en fascinasjon med Kraftwerk, men også dette kommer tydeligst frem på Bowie-albumene. Iggy Pop var et garasjepunkens rovdyr, og det Bowie gjorde var vel helst å oppdatere ham i sitt eget (lyd)bilde uten at han på noen måte ønsket å temme ham.

I tillegg til å produsere Iggy-platene bidro Bowie sterkt som musiker, og enda sterkere som komponist. Han skrev nesten all musikken. Iggy sto for tekstene, ofte skrevet i fri assosiasjon på stedet. Bowie hadde et så tett eierforhold til disse sangene at han gjorde egne versjoner av tre av dem på senere plater: «The Idiot»s «China Girl» (på «Let’s Dance», 1983) og «Sister Midnight» (omskrevet til «Red Money» på «Lodger», 1979) og «Lust For Life»s «Tonight» (minus åpningstalen, på «Tonight», 1984). Mulig han mente han kunne forbedre Iggy-versjonene. Da tok han eventuelt feil.

Av de fire Berlin-arbeidene er «Lust For Life» det stilmessig mest fokuserte. Det åpner med tittelkuttet som skyter ut av høyttalerne på et trommeskrall av en annen verden, musikerne etablerer et vanvittig huggende, dansende groove som aldri slipper taket, det er Motown, det er Bo Diddley, det er så til de grader Martha & The Vandellas’ «I’m Ready For Love», men skalert opp i truende proporsjoner, lydbildet pumper adrenalin, svetter metall og puster ekko. Det tar drøye minuttet før Iggy åpner munnen og introduserer en bekjent av sangens protagonist: «Well, here comes Johnny Yen again with the liquor and drugs and a flesh machine…» med en stemme som skal følge oss hele albumet igjennom, skarp, metallisk, infam, desperat, på grensen til å tippe over. Iggy gir deg følelsen av at alt henger i en tynn tråd. Låten «Lust For Life» er et livsbejaende hurra, et av LP’ns få lyse øyeblikk, men det er ikke noe betryggende hurra, det er slett ikke sikkert at det er noen god nyhet at kameraten til Johnny Yen er fornøyd.

Å brenne av et så sterkt kutt så tidlig er risikabelt. Men «Lust For Life» har mer på lager. Det er et svært jevnt album, intensiteten slipper aldri taket, og lydbildet som etableres i åpningskuttet opprettholdes hele veien (med ett unntak), det er brutalt, tidvis glødende, alltid rungende – Iggy tvinges til å holde maks trykk på stemmen for ikke å overdøves, han går som en skjærebrenner gjennom et skipsskrog. Megafonropet etter fitte i «Sixteen» slik det tvinnes inn i fresende, vridde Stones-riffs og masochistiske piskeslag er ikke akkurat populærmusikk for sarte sjeler. «Turn Blue», albumets atypiske låt i den forstand at den legges helt ned på crooner-nivå og kles opp som en ballade i soul/blues-land, er ikke noe mindre rystende da teksten er formulert som en personlig bekjennelse fra en heroinslave i ferd med å gå under for tredje gang. Det er Iggys egen historie, og den ble skrevet helt tilbake i 1975 på et tidspunkt da det så stygt ut for ham. Låten het da «Moving On».

Klassiker 4: Du våkner om natten med riffet roterende i hjernen: om-da-ra-ra, om-da-ra-ra … Cover: RCA

Iggy ble ikke blå, men det blir i sannhet kvinnen han synger om i «Tonight». Bowies senere versjon klipper vekk den rungende, resiterte fortalen:

I saw my baby, she was turning blue
I knew that soon her young life was through
And so I got down on my knees down by her bed
And these are the words to her I said…

Avlevert som gjennom en megafon, før den egentlige låten begynner, vuggende, omsorgsfull og bunnløst trist – med et lydbilde av fjern synth i klagende spiraler mot himmelen (Bowie overførte lydideene til sin låt «’Heroes’»). Sluttverset er omtåket av sorg og vindunderlig vakkert:

I am gonna love her to the end.
I am gonna love her to the end.
I will love her ’til I die
I will see her in the sky.

Det er så man får lyst til å gripe Iggys hender og bøye hodet i takknemlighet over verdigheten han gir denne kvinnen.

Hedersmannen: Chas Chandler mens han spilte i The Animals i 1965. Basshånden. Tommelen er skjult og har vel godt feste i beltehempen. Foto: Det Nye

Albumets mest uimotståelige minutter kommer med «The Passenger», en låt som det i dag finnes utallige coverversjoner av – ikke uten grunn. Teksten influert av et parti i Jim Morrisons «The Lords And The New Creatures»: “Modern life is a journey by car. The Passengers change terribly in their reeking seats…” Iggys tekst er illevarslende, men også oppglødd, man befinner seg tross alt hele tiden trygt bak glassrutene i en bil, man er iakttager, ikke deltager. Reisen går bak fasaden, inn i smugene og bakgatene, byen fremstår som en levende organisme under en like levende stjernehimmel.

Fascinerende tekst, men det er ikke teksten som gjør låten, det er gitarriffet. Et riff som nøkker tak i deg fra de første to taktene, og som aldri slipper taket, hele kompet griper fatt i det, riffet blir et mantra, perfekt for denne teksten slik den formidles gjennom Iggys vidunderlig rå stemme. Hele stasen er så struttende oppglødd at det føles helt naturlig at Iggy (og Bowie) bryter ut i det stadig tilbakevendende «la-la-la-la-la-la-la-la»-koret. Og hele tiden går riffet (og kompet) som et tog på skinner. Du blir besatt av låten, hypnotisert, du våkner om natten med riffet roterende i hjernen: om-da-ra-ra, om-da-ra-ra …

Iggy Pop videreutviklet aldri det han oppnådde med «The Idiot» og «Lust For Life». De er begge resultater av et unikt øyeblikk i både hans og David Bowies liv – da deres kreative stier krysset hverandre et sted og i en atmosfære som ikke lenger finnes: Ved Berlinmuren. Slik sett er de fascinerende stemningsbilder fra en etter hvert fjern fortid. Men kanskje enda mer enn «Low» unndrar «Lust For Life» seg å bli fanget i en tidskapsel. Når trommene eksploderer ut av stereoanlegget og innevarsler starten på LP’n, blir man suget inn i noe som gjør tidsmål irrelevante.

«Lust For Life» smaker like forrykende friskt og opprivende i dag som for 47 år siden. Og coverportrettet av den forrykt smilende Iggy kan fortsatt skremme barn til å spise opp grønnsakene sine.

Og mens barna spiste grønnsaker på harde livet, forsvant Slade i bakspeilet mitt. Slik er livet. Men takk for alt dere ga oss. Og varme tanker til Chas Chandler, hedersmannen som reiste over elven i 1996.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.