Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin skåler under en middag i Kreml den 21. mars 2023. Foto: Pavel Byrkin / Sputnik / Kremlin / Pool via AP / NTB.
Volden i Sandefjord 8. mars mot en sivil norsk mann med empati for voldtatte og mishandlede jødiske kvinnelige gisler i Gaza, utført av «palestinavenner» uten norsk etnisitet og med passiv tilstedeværelse av norsk politi, burde få noen og enhver til å reflektere.
Det er en rød tråd mellom Gaza og Sandefjord. Der er også andre forhold i det som skjer, som har en rød tråd. Det er en sammenheng mellom krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten. Denne tråden vil fort kunne spille videre til Kina og Taiwan.
Før USA og NATO krysset en rød linje for Russland ved å lefle med tanken om ukrainsk NATO-medlemskap, hadde Russland en taktisk allianse med Iran som en motvekt til alliansen USA–Saudi Arabia. Krigen i Ukraina har flyttet denne taktiske alliansen til en strategisk allianse, og i tillegg har relasjonen til Kina utviklet seg til et semi-strategisk nivå.
Iran er slangens hode i kampen om kalifatet, og de har systematisk bygget opp en hær av proxy-terrororganisasjoner og militser som destabiliserer og i økende grad utløser vold og konflikt i Levanten for å fremme Irans interesser. Det er tilfellet i Jemen, og det ser vi i det pågående økende presset mot den kurdiske selvstyremyndigheten i Nord-Irak.
Men denne gangen har de forregnet seg. Det som tidligere var et sikkert kort for å forene islam, krig mot Israel og jødene, er ikke lenger en realitet. Det har Abraham-avtalen som President Trump forhandlet frem vært en viktig faktor for, men også den virkelighet at de arabiske landene selv opplever Iran som en trussel. Med USAs svekkede anseelse i Midtøsten har Israels posisjon som en sterk militærmakt i møte med Irans trusler blitt et viktig sikkerhetspolitisk element for de arabiske lederne.
Etter 7. oktober har fokuset i den vestlige verden blitt forskjøvet vekk fra Ukraina og til Israel og Gaza. Det forstod russerne at ville skje. Derfor er dette en kompleks situasjon hvor Russland har latt Israel bombe iranske mål i den syriske borgerkrigen, samtidig som de nå bruker Iran for å lette på trykket og det vestlige fokuset på Ukraina. Eskalerer begge konfliktene, kan man forvente at Kina benytter anledningen til å ta Taiwan. Da har USA en global tre-frontskrig og er i en situasjon de ikke engang har en militær doktrine for å håndtere.
Israel er i en situasjon som oppfattes, og i realiteten er, eksistensiell. Hamas utførte de mest bestialske krigsforbrytelsene mot jøder siden 2. verdenskrig, og deres målsetning er etnisk rensing av jøder «from the river to the sea» og utslettelse av staten Israel.
Når voldsvillige «palestinavenner» nå marsjerer i vestlige gater og snakker om kamp mot okkupasjonen, så mener de at Israel i seg selv er en okkupasjon av hele landet. I denne konteksten har vi en stats- og en utenriksminister som snakker om to-statsløsning. De vil altså belønne folkemord med legitimitet.
Da må vi minne om at det finnes allerede to stater i Palestina: Den ene er arabisk og heter Jordan, den andre er jødisk med demokrati og frihet og heter Israel. Israels eksistens er ikke et forhandlingstema, naturlig nok, og derfor er Israels bekjempelse av Hamas både folkerettslig hjemlet og eksistensielt nødvendig. Israel fører nå en legitim krig mot Hamas og Hezbollah etter å ha blitt angrepet 7. oktober, og titusener av raketter har blitt skutt mot Israel daglig siden.
De samme menneskene som roper på våpenhvile i Gaza mens 133 gisler sitter fanget under umenneskelige forhold, er de samme som ikke vil høre snakk om forhandlinger i Ukraina. Den kinesiske generalen Sun Zu lærte oss allerede for 2500 år siden viktigheten av å kjenne og forstå din fiende. Russlands totalt uakseptable angrep på og aggresjon mot Ukraina er basert på en realpolitisk vurdering av at de ikke aksepterer Ukraina som et medlem av NATO, mens Hamas’ angrep på Israel er en uttalt og iverksatt ide om folkemord. Det første kan man forhandle om, det andre må bekjempes.
Krigen i Gaza avsluttes i det øyeblikk gislene er fri, og det internasjonale samfunn må fokusere på krigsforbryterne i Hamas og at de stilles til ansvar. En våpenhvile kan ikke aksepteres før disse grunnleggende kravene er oppfylt. Man forhandler ikke om sin egen eksistens. Krigen i Ukraina derimot er langt lettere å avslutte ved forhandlinger. Vesten må erkjenne at som USA ikke ville ha Sovjet på Cuba, så vil ikke Russland ha NATO i Ukraina. Med dette utgangspunktet kan Minsk-avtalene kanskje gjenopplives, og hundretusener av liv bli spart.
Erik Selle er partileder i Konservativt.
Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.
