Livet går sin vante gang igjen i Butsja, Kyiv-forstaden som for to år siden ble frigjort fra russiske soldater. Men for mange er det vanskelig å gå videre.

Noen dager etter at de russiske styrkene trakk seg ut av Butsja i de dramatiske første ukene av invasjonen for to år siden, avslørte et bilde hvor det hadde blitt av Natalja Verbovas savnede ektemann.

Bildet viste åtte henrettede menn som lå på kald betong. Verbova gransket bildet, og så særlig på en mann med ansiktet ned og hendene bundet. Hun ville ikke tro at det var Andrij, som hadde sluttet seg til det lokale heimevernet dager etter invasjonen, men som ble anholdt av russerne.

En måned senere besøkte hun likhuset og kjente igjen sokkene hun hadde gitt ham. Det var Andrij hun hadde sett på bildet.

– Jeg vil aldri glemme blodpølen under ham. Da jeg så disse bildene spredd til hele verden, kjente jeg smerte, sier Verbova mens hun står ved ektemannens grav.

– To år er gått, men for meg er det som om det skjedde i går. Ingenting har forandret seg.

Russiske styrker okkuperte raskt Butsja etter å ha invadert Ukraina i februar 2022, og ble værende i omtrent en måned. Da ukrainske styrker tok byen tilbake, fant de det som ble kjent som episenteret for krigens grusomheter.

Likene av menn, kvinner og barn lå i gatene, på gårdsplasser, i hus og i massegraver. Noen viste tegn på tortur. I dagene som fulgte ble stadig nye lik funnet – i kjellere, døråpninger og langt inne i skogen. Den en gang komfortable forstaden var sjokkert og stille.

Mer enn 400 lik ble funnet. Ukrainske myndigheter sier at det totale antallet døde ikke er endelig fastslått, og mange er fortsatt savnet.

Nå, to år etter, har Butsja kviknet til. Byggekraner er å se i hopetall, og grunnstrukturen til framtidige boligkomplekser står oppført langs hovedveien. Kafeer og restauranter er åpne. Disse tingene viser tegn til håp og fornyelse der det en gang bare var traumer og fortvilelse.

Der det tidligere var hastelagde graver markert av trekors, er det nå gravsteiner i marmor med portretter av krigshelter.

Også i naboforstaden Irpin, hvor hele gater ble knust og forkullet under russisk okkupasjon, bygges det som ble ødelagt opp igjen.

For å markere toårsdagen for frigjøringen av Butsja og Irpin, og andre Kyiv-forsteder, takker Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj alle som er involvert i gjenoppbyggingen.

– Dette handler om mer enn å bare bygge opp igjen fra ruinene. Det handler om å bevare ideen om en fri verden og et forent Europa, sier han.

Men for de som led under de verste russiske grusomhetene, er slike endringer og fornyinger kosmetiske. For mange i Butsja har ikke tiden leget smerten forårsaket av å ha mistet sine nærmeste, og mange sliter med å komme seg videre etter det som skjedde.

Natalja Verbovas ektemann, Andrij, hadde sammen med noen andre menn satt opp en veisperring i et forsøk på hindre de russiske styrkenes frammarsj mot Kyiv. De ble senere oppdaget av AP-fotografen Vadim Ghirda, liggende utenfor en bygning i Jablunska-gaten.

Der hadde de vært i en måned, og likene deres ble bevart av vinterkulden. Først etter at russerne hadde forlatt Butsja kunne deres nærmeste gravlegge dem.

Verbova er takknemlig for at mannen hennes nå har fått et mer permanent hvilested. Han og de andre mennene bør betraktes som nasjonale helter, mener hun.

Hun holder på ektemannens eiendeler – telefonboken og lommeboken hans – som om de var juveler.

Men hun klarer ikke komme seg videre. Ifølge henne har ikke myndighetene gitt ektemannen hennes offisiell status som militærpersonell, en betegnelse som vil gjøre det mulig for familien å motta økonomisk kompensasjon.

Det er et problem for familiene til flere av mennene som ble drept i Butsja. Oleksandr Turovskyj kjemper også for at hans sønn, 35 år gamle Svjatoslav, skal få en slik status.

I hjemmet hans, hvor han har bilder av Svjatoslav som gutt og som medlem av det lokale heimevernet, holder han opp sønnens krigsmedaljer.

– Foreldre bør ikke begrave barna sine. Det er ikke rettferdig, sier Turovskyj.

I motsetning til mye av det fornyede Butsja, er stedet der de åtte mennene ble oppdaget stort sett uberørt. Portretter av dem henger på veggen på bygningen de ble funnet utenfor, sammen med blomster.

Turovskyj besøker fremdeles åstedet for å føle seg nærmere sønnen.

– Etter jobb på kvelden har jeg fortsatt en følelse av at han vil komme inn og si: «Hei, hvordan har du det?». De siste to årene, mer enn to år, har jeg ventet på ham. Selv om jeg vet at jeg allerede har begravet ham, venter jeg fortsatt.

Verden bør ikke glemme at det er krig i Ukraina, sier han.

– Det er derfor vi må snakke om det, for å stoppe krigen og hindre den i å spre seg. Slik at andre ikke må føle det vi føler.

(©NTB)