At IDF skulle komme til å skyte og drepe tre gisler som hadde klart å rømme, var ikke en nyhet Israel trengte nå. Historien tærer på nasjonalt samhold og stridsmoral, og mediene utnytter også en slik tragedie. Men israelerne vet hva krigen gjør med soldatene.

Krigen i Gaza er noe av det verste kampmiljø man kan tenke seg. Nervene er i helspenn hele tiden, og det tar på når man har stått i striden i ukevis. I forstaden Shejaiya skal det ha vært ekstra harde kamper. Hamas bruker ikke uniformer. De israelske soldatene er derfor vant til å måtte reagere på alt og alle som en dødelig trussel.

Yotam Haim, Alon Shamriz og Samer Al-Talalka ble bortført 7. oktober. De hadde vært gisler i 70 dager. Under kampene lørdag klarte de å flykte. For ikke å bli tatt for Hamas-krigere, kledde de av seg på overkroppen. En av dem hadde også et hvitt tøystykke. Vi vet ikke hva som skjedde i detalj, kun forløpet: Gislene løp frem, og de ble skutt. En av dem ble såret og ropte på hebraisk. Men før soldatene senket våpnene, var også han skutt og drept. Tragedie er bare fornavnet.

Likevel forsøker BBC å bruke historien til å presse IDF til å innrømme at de er triggerhappy og at dette må få konsekvenser: Når IDF-talsmannen sier at de ikke er ute etter å straffe noen, men avklare hva som skjedde, spiller Nuala McGovern sjokkert: «Skal de ikke straffes?!»

BBC skyver også gislene foran seg: Regjeringen må høre på de pårørende og inngå avtale med Hamas for å få gislene frigitt. Det er svært liten dveling ved hva dette vil bety for krigens mål: å knuse Hamas. Mediene synes snarere å ønske det motsatte.

Israelerne er lojale. De bruker ikke anledningen til å presse sin egen regjering utilbørlig.

Lørdag samlet hundrevis av mennesker seg utenfor forsvarsdepartementet i Tel Aviv for å kreve at statsministeren sikrer at de 129 gjenværende gislene blir sluppet fri.

Rundt 300 deltok i begravelsen til 25 år gamle Samer Al-Talalka lørdag, i hjembyen Hura, sør i Israel.

25-åringens fetter, Alaa Al-Talaka, sier til den israelske tv-kanalen Kan at familien hadde håp og forventning om at han ville komme tilbake. I beduin-samfunnet der han bor, er det satt opp et sørgetelt.

– Vi vil ikke begynne å fordele skyld og si hvem som er skyldig eller ikke skyldig. Dette er ikke tiden for det. Familiene tenker bare på hvordan gislene kan bringes tilbake i live. Dette er en tid for å be om at krigen tar slutt, sier han. (NTB)