Støres regjering har blitt fanget i en absurd konkurranse om hvilket vestlig land som kan gi bort mest penger til kompiser i private næringsinteresser, i bytte for luftige løfter om «klimaløsninger» som aldri innfrir, og alltid blir avsluttet i stillhet etter en bonusfest. Fredag kom næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) med nye «tiltak til grønn industri» for å holde klimaparasittene sine i Norge.

Strømmen av offentlige klimamilliarder har eskalert jevnt gjennom 20 år, men undertegnelsen av Parisavtalen i 2015 var en gamechanger: Både Høyre og Arbeiderpartiet har lagt all sin prestisje i å oppnå sine selvpålagte klimamål, og ikke nok med dét: Det skal lønne seg! «Vi skal leve av å redde klimaet», sa Støre, men det han mente, var at kapitalkrefter skulle leve av det, og du skulle finansiere det.

Politkerne trodde de hadde kjøpt seg lojalitet fra aksjerytterne

Etter 30 år med globalistisk av-industrialisering skal skal Norge altså re-industrialiseres i ekspressfart – basert på en ukritisk pengestrøm til private næringsinteresser. Og disse profitørene tryller frem en jevn strøm av fantasiløsninger og fiksjonsindustri fra klimahatten sin. Denne symbiosen mellom folkevalgte og profitører har politikerne ansett som en slags garanti for lojalitet, men det rakk bare til Biden overbød alle andre.

Bidens milliardsubsidier med det corny navnet «Inflation Reduction Act» har gitt klimahærens dresskledde leiesoldater en ny general, og nå truer de med å flagge ut alle fantasifabrikkene sine … såfremt de ikke får mer penger av Støre. Utpressing virker, så fredag lovet Vestre blant annet én milliard kroner til større batteriprosjekter i «innovasjonstilskudd».

Konstante krav om «risikoavlastning» for noe de hevder er risikofritt

Det er vanskelig å få hodet rundt hvor stort og kostbart det norske «batterieventyret» har blitt på fem år, uten at det er produsert et eneste batteri. Nye gigantomaniske satsinger popper opp hele tiden i jakten på en bit av subsidiemillionene som regjeringen øser ut, uten de minste krav om faktiske resultater.

Freyr Battery har vi omtalt siden 2020, og de har endelig bygget en prøve-produksjonslinje i Mo i Rana.  Morrow vil bygge en gigafabrikk utenfor Arendal. Fellesskapet  av Vianode, Elkem, Hydro og PE-selskapet Altors vil bygge en fabrikk i Porsgrunn som skal produsere anodemateriale av grafitt. Beyonder hevder de skal utvikle battericeller basert på sagflis. Cenate hevder de skal utvikler neste generasjons litium ion batterianoder. Og Corvus syslet med planer om en batterifabrikk i Bjørnafjorden, rett sør for Bergen.

Samtlige hevder batterisatsingen garantert vil bli en lønnsom suksess, men tross det krever de at regjeringen må gi dem mer penger i «risikoavlastning», Ingen medier omtaler dette åpenbare paradokset. De svulstige påstandene til næringsminster Vestre er derfor virkelig verd en ny faktasjekk av oss uavhengige faktasjekkere:

Faktasjekk av Vestres påstander:

Påstand: «Produksjon av batterier krever veldig høyt presisjonsnivå og kvalitet i alle trinn av prosessen».

Faktisk helt riktig: Noen få land ligger virkelig i forkant på presisjonsnivå og kvalitet på batterier, men Norge er ikke blant dem. Norge la nemlig ned sin siste batterifabrikk i 1995.

Påstand: «Også resirkulering av batteriene er utfordrende, det krever kompetanse.»

Uklart: Resirkulering av litiumbatterier i storskala er i beste fall i innledende faser, hvor effektivitet og lønnsomhet er helt i det blå. Det er naturligvis mulig å resirkulere batterier, men det er vanskelig, energikrevende, kostbart, og ingen kan svare på om det noensinne blir billigere enn å grave ut råvarene fra gruver med dieselmaskiner i Kina.

Påstand: «Norske prosessoperatører, de har gjennom tiår på tiår blitt verdensmestere i effektivitet, finner nye smarte innovative løsninger, effektive måter å jobbe på.»

Uklart: Hvem utnevnte norske prosessoperatører til «verdensmestere»? Når, basert på hva, i forhold til hvem, og i hvilken sektor? Vestre lirer her av seg lite tillitvekkende selvskryt som fullstendig mangler dokumentasjon eller substans. Det er nemlig flere land i verden som kan både effektivitet og innovasjon, og nettopp derfor har de utkonkurrert oss i flere tiår.

Påstand: «Og denne kunnskapen, som du ikke bare kan skaffe deg fra et år til et annet, det tar tiår å bygge den kompetansen som vi har i Norge. Den kommer til å bli veldig mye verdt i batteriindustrien, for der er råvarene dyre, og prosessene er kompliserte.»

Faktisk helt feil: Batteriproduksjon er kjemisk industri hvor Norge ikke har noen som helst kompetanse eller innovasjon å vise til. At vi f.eks. er gode på lakseoppdrett og oljeboring, gjør oss ikke automatisk til verdensmestere på batterier. Det finnes hverken sammenheng eller substans i det Vestre hevder.

Påstand: «Internasjonalt så er det rundt 10 til 15 prosent av produksjonen av battericeller som må skrapes. Det er det batteriet dere ser til venstre [en plansje vises frem], der har man 85 prosent effektivitet i produksjonen. Og selv å redusere den skrapandelen bare med noen promille, vil ha stor innvirkning på lønnsomheten i prosjektene. Og her mener jeg at vi bør ha ambisjoner om å være best i verden.»

Faktisk helt feil: Hva tilsier at akkurat Norge skal kunne løse dette problemet, fremfor land med flere tiår med forskning og produksjons-knowhow? Vestre fremstiller det som om disse tunge fagmiljøene ikke bryr seg om denne effektiviseringsmuligheten, og det er bare tøvete. Å ha «ambisjoner» har da heller ingen konkret verdi, og hvordan og hvorfor Norge plutselig skal kunne gjøre dette bedre, fremstår som rent oppspinn.

Påstand: «Og kommer vi opp til 95 prosent effektivitet i battericelleproduksjonen, altså reduserer skrapet til 5 prosent, så mener altså en av de største batteriaktørene i Norge at den differansen fra å være middels god/average, til å bli best in class, alene kan veie opp for skattesubsidiene til Biden. Det viser altså at det er mulig.»

Faktisk helt feil: Drømmen er konkret, men resultatene er fri fantasi og ønsketenkning, frakoblet enhver virkelighet eller dokumentasjon. Dette avslører at Vestre lever i en drømmeverden og ikke klarer å skille fantasi fra virkelighet. Da burde man gå i terapi, ikke styre et land.

Konklusjon: Vestre bygger luftslott med svada og tåkelegging.

Selv om Norge har hatt både et vannkrafteventyr og et oljeevenetyr de siste 100 årene, så betyr ikke det at det påståtte fremtidige batterieventyret blir virkelighet. Det er faktisk bare tomt selvskryt som ikke forholder seg til fakta: Både vannkraften og oljen var basert på på våre egne ressurser og knowhow innen mekanikk og skipsbygging som komparativt fortrinn. Men Norge har ingen naturlige ressurser for batteriproduksjon, og heller ingen knowhow.

Sannheten er at «batterieventyret» er et fantasifoster, med samme fundament som om noen plutselig vedtok at vi skulle bli best i verden på bilproduksjon, rakettforskning eller olivendyrking. Bare finn på noe – men la det være sagt: Det er ikke politikerne som har initiert batterisatsningen. Tvert om er det smarte kapitalkrefter som har sådd ideen om batteriproduksjon i hodet på politikerne for å hente ut subsidier.

Det kan godt være at Vestre virkelig tror på galmanns-rallingen sin. Mer sannsynlig opptrer han i tett samrøre med kapitalkreftene selv. Uansett bygger regjeringen et luftslott: Norge har overhodet ingen forutsetninger for å lykkes med en batterisatsning – uansett hvor stort behovet måtte bli i fremtiden.

Vi mangler råvarer, knowhow, erfaring, tillit, kunder og nærhet til markedet. Det eneste vi har, er et oljefond som kan holde luftslottet svevende uhyggelig lenge. Dette er grunnen til at myndighetene har fjernet alle risikovurderinger og økonomiske beregninger fra offentlige papirer.

Heller ikke denne artikkelen vil bli bli møtt med krav om tilsvar fra noen av de involverte. De vet nemlig at vi har rett, og den beste strategien er å late som om ingen kritiserer dem.

 

 

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.