Einar Førde skal en gang ha uttalt:  «Det å finna på lure avgifter som folk ikkje veit at dei betalar, det er ein fin del av politikarlivet. Avgift er noko av det finaste i eit demokrati. Avgift er sivilisasjon.» (Document)

Den yngre garde har kanskje ikke noe forhold til Einar Førde og hans påvirkningskraft i norsk politikk. Ikke bare var han en sentral Arbeiderpartipolitiker i en årrekke. Han var også kringkastingssjef i 12 år og dermed øverste sjef for NRK. Han var også mistenkt i offentligheten for å ha litt for tett kontakt med KGB,

Førde var et oppkomme av sitater og dette sitatet sier veldig mye om politikernes metoder som sjeldent debatteres eller opplyses om. Nemlig hvordan de ser på avgifter og folket.

Avgifter er en metode som brukes til å kontrollere folket uten at en trenger gå gjennom den lange prosessen med å utforme nye lover.

For å lage en ny lov med høringsrunder, utredninger, proposisjoner og vedtak i stortinget er en lang prosess. Det blir ofte debatt både på Stortinget og i media med støy som følge.

Folket kan også finne på å bli litt kritiske underveis i slike prosesser, når konsekvensene kommer til syne. Derfor er det mye lettere å få på plass en avgift. Da unngår en de sikkerhetsforanstaltninger foregående storting har satt på plass, for å sikre at lovverket ikke sendes avgårde i feil retning uten påvirkningsmuligheter fra sivilsamfunnet. For ingen ønsker politikere i et representativt demokrati som er ute av kontroll fra de som har gitt de mandat – sivilsamfunnet.

For å innføre en avgift trengs ikke mer enn et simpelt flertall på Stortinget. Fort gjort, spesielt hvis Stortinget er bemannet med folk uten spesiell kritisk sans og kompetanse, som lar seg rive med av slagordpregede fremlegg.

Avgifter er attraktive for politikerne.

Først og fremst nyter statskassen godt av avgifter. Politikerne får mer penger å rutte med. Et svært viktig poeng er at avgiftenes samlede belastning på befolkningen ikke er med i skattedebatten. Politikerne føler også at de gjør en betydningsfull jobb som gjør verden bedre når de innfører avgifter. Ref. sitatet fra Einar Førde.

Men til syvende sist er avgifter en mekanisme som sørger for å kontrollere nordmenn. Avgifter er ved siden av lover ett av de kraftigste verktøyene i den politiske verktøykassa. Men politikerne liker overhodet ikke å bli utfordret på de negative sidene av avgifter. Negative sider vil som oftest fremstilles som noe positivt istedenfor ved at politikerne velger å kun omtale det som kan tolkes som positive følger.

Et svært lite kjent eksempel på en avgift som styrer nordmenns muligheter er plantevernmidler. For noen år siden var plantevernmiddelet (kalt «sprøytemidler» tidligere) glyfosat mye omtalt. Det mest kjente merkenavnet for glyfosat er «RoundUp», og det var mye forskning i begge retninger for farlighetsgraden ved å bruke dette plantevernmiddelet.

Det pågikk en kraftig debatt som siden har stilnet litt hen, selv om den blusser opp igjen til tider. Norske myndigheter valgte å utvise den største mistenksomhet til at nordmenn ikke evner å bruke slike sprøytemidler på en ansvarlig måte. Men istedenfor å politisk vedta i lovs form og dermed forskrift hvordan disse midlene kan benyttes, gikk regjering og storting inn for å la bankkontoen kontrollere hva nordmenn kan gjøre. De lot Mattilsynet legge på en prisfaktor på 50-300 ganger så mye for en privatpersons bruk av f.eks. glyfosat, sammenlignet med en profesjonell bruker. (Ref. Mattilsynet).

Ingen debatt, ingen offentlig dekning. Ingen til å kjempe for hageeieren som ville sage ned et lønnetre og hindre rotskudd over hele plenen uten å bli ranet i kassa. Den enkeltes økonomi ble førende for hva en hadde råd til å gjøre.

Slike eksempler er det mange av. Fra drivstoffavgifter til dokumentavgift. Og den som har prøvd å slåss med rotsystemet fra et lønnetre som skyter nye skudd, vet hvor vanskelig det er. Det er omtrent som å kjempe mot det norske avgiftsveldet.

Men hva var så effekten av dette vedtaket og utarmingen av nordmenn? Ble det mindre bruk av glyfosat som sprøytemiddel? Her er tall fra Mattilsynet over forbruket målt i kilo pr år.

2018: 262 163
2019: 271 039
2020: 303 446
2021: 409 151
2022: 316 565

Vi ser at forbruket har økt jevnt og trutt, med rekord i under nedstengningene på grunn av et visst virus. Forbruket hadde sikkert økt mer hvis det var økonomisk forsvarbart å kjøpe det for private i større omfang. Men med så mange tonn i profesjonell bruk, ville noen få tonn mer i privat bruk ikke hatt stor effekt. Likevel fratas nordmenn muligheten.

Dette eksempelet belyser hvor lite effektiv bruken av avgifter kan være, og hvordan avgiftspresset griper rett inn i mulighetene nordmenn har i hverdagen. Politikere som ellers bruker hedersord som «omfordeling» støtt og stadig, går meget stille i dørene rundt avgiftenes negative side.

Selv et parti som ble stiftet på dette grunnlaget virker å ha resignert og glemt sin historie ( Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep). Slik er det på veldig mange områder i Norge. Avgifter styrer nordmenns muligheter fra vugge til grav.

Avgiftene utgjør en stor andel av privates utgifter. Men dette diskuteres sjelden eller aldri, fordi avgiftene søkes gjemt og ufarliggjort. Det finnes ingen debatt om avgiftspresset. Stortinget følger fortsatt Einar Førdes oppskrift.

Jeg har ikke oversikt over jungelen av avgifter i Norge, men her er en forsøksvis oversikt. Når du leser gjennom listen, så husk at for hver krone som kreves inn, forsvinner en krone ut av budsjettet til husholdningen. Kroner som kunne blitt brukt etter den enkeltes behov, lyster, drømmer og planer. Det kunne gått til pensjonssparing eller den båten familien har drømt om.

• 25% «Merverdiavgift» – opprinnelig innført som en kriseavgift for å berge statskassa med en sats på 1% i hvert ledd i 1935. Den eneste som ser merverdi i dette er staten. Og kriseavgiften ble permanent
• 2,5% Dokumentavgift ved kjøp av fast eiendom
• Arbeidsgiveravgift – som staten tar istedenfor at du får det ut i lønn
• CO2-avgift – for å kontrollere solas effekt på jordens klima
• Eiendomsskatt
• Bilavgift for å kjøpe en ny bil – som også gjenspeiles i prisen til bruktbilkjøpere
• Drivstoffavgifter
• Trafikkforsikringsavgift – som er gjort «usynlig» ved å bake det som het «Årsavgift» inn i forsikringspremien
• Bompenger
• Miljøavgift på bildekk
• Omregistreringsavgift på bil, som med dagens IT systemer er en ren inntektskilde for staten
• Mineraloljeavgift
• Svovelavgift
• Miljøavgift på batterier
• Miljøavgift på emballasje
• Miljøavgift på gassflasker
• HFK- og PFK-avgift (for dem som husker ozonhullet)
• Avfallsforbrenningsavgift
• Alkohol og tobakk avgiftsbelegges rått, selv for de som bruker dette med måte
• Flypassasjeravgift – for å få lov til å reise med fly
• Fiskeravgift – for å få lov til å fiske i vassdrag
• Elektronikkavgift – for å finansiere returordning av elektronikk, påstås det
• Kommunale avgifter for vann, avløp, renovasjon, osv. Avgifter en må betale, selv om en ikke får disse tjenestene fra kommunene
• Plastposeavgiften, som handelsnæringen selv innførte etter påtrykk fra staten
• Byggesaksgebyr
• Luftfartsavgift, for å få bruke norske flyplasser, en avgift som selvsagt belastes de reisende
• Kringkastingsavgiften, som nå er bakt inn i skatten og dermed gjort usynlig etter Einar Førdes metode
• Elektrisitetsavgift, som går rett i statskassa og som sammen med moms gjør det veldig inntektsbringende for statskassa med høye strømpriser
• Enova-avgiften på strømregningen (som virker slik at folk med midler får tilskudd til å spare enda mer penger)
• Mineralvannsavgift
• Fiskeproduksjonsavgift (for de som har fått med seg diskusjonen rundt grunnrenteskatt på havbruk vil det kanskje virke underlig at det staten allerede har et sugerør ned i kassa)

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med flere avgifter jeg måtte ha oversett. Det er garantert flere.

Avgifter brukes i stor grad for å kontrollere nordmenns adferd med minst mulig diskusjon. Skulle en finne på å forsøke å undersøke måloppnåelsen, ville det bli flaut. For avgiftene treffer ikke «storbrukere» eller verstinger som har god råd. Avgiftene betyr svært lite rent praktisk i forhold til hva de påstås å oppnå. Som vist i eksempelet med plantevernmiddelet glyfosat, hvor avgiften ikke har påvirket totalvolumet negativt.

Avgifter rammer alle og det er de som har minst som treffes hardest. Det er alle «vanlige folk» som får livene sine direkte påvirket (og noen ganger kontrollert) under dette maktmiddelet. Det gjør at en stilles ovenfor valg som begrenser mulighetene til å leve gode liv. For de svakest stilte handler det om valg mellom mat eller strøm.

For det som en gang var en middelklasse står valget mellom å kjøpe en bil av en alder som tilsier driftssikkerhet, eller å hjelpe barna i deres etableringsfase som kausjonist eller med innskudd til bopel. Avgifter er som heroin for staten. Det blir aldri nok og det letes alltid etter mer. For politikerne er det en enkel måte å late som om de gjør forbedringer. Virkeligheten er at for hver eneste nye avgift låses vi nordmenn inne i et fengsel av stengte muligheter. Lønningsposen rekker bare så langt hver måned.

«Voksen» er en fast leser og aktiv kommentator i Documents kommentarfelt. Dette er hans første gjesteinnlegg. 

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!