Statsminister Jonas Gahr Støre har de siste månedene gjennomgått en metamorfose, en forvandling fra politiker til politisk kommentator.

Det samme gjelder mange av hans statsråder – blant annet olje og energiminister Terje Aasland. Når statsråden blir spurt om hva Regjeringen har tenkt å gjøre med strømprisen, avleverer han bare lange utredninger om hvorfor prisen er som den er.

Situasjonen minner om en tusen år gammel historie, om skalden Snegle-Halle, som fornærmet kong Harald Hardråde under et måltid med det til følge at kongen tvang skalden til å spise grøt i livstruende mengder. Det var da skalden kvad: – Drep meg, herre konge, men ikkje med graut!

Og det er politisk graut Gahr Støre & Co serverer folk som spør hva Regjeringen har tenkt å gjøre med ruinerende strømpriser, svært tyngende bensinpriser og generelt stigende leveomkostninger. Det gis forklaringer, men ikke løsninger. Magnus Takvam har gått av med pensjon og det later til at Jonas Gahr Støre har tatt over.
Det virker som statsministeren bestyrer et universitet hvor alt skal forskes på, utredes og doseres. Slikt tar tid. Og «mens graset gror, dør kua», som det heter i et kjent ordtak. Jonas Gahr Støre fremstår som en doserende professor.

Mange hadde store forventninger til den regjeringen som med velgernes støtte avløste det borgerlige regimet for ni måneder siden. Velgerflertallet gikk lei av Solberg-regimet, men nå har den rødgrønne regjeringen stelt det slik til for seg at målinger viser at dagens nye folkeflertall ønsker Høyre & Co tilbake i regjeringskontorene.

Lite er så farlig for makthavere som desillusjonerte velgere. Når folk føler seg bedratt, søker de nye løsninger. Ap og Sp distanserte seg fra den borgerlige regjeringen og lovte forandring. Det skulle bli «vanlige folks tur». Resultatet ble at det ble vanlige folks tur til å søke NAV-hjelp – og verre blir det. Det går mot vinter – i dobbelt forstand.

Ap var en gang til å stole på. Ap-valgløfter var i Gerhardsens og Brattelis tid til for å holdes. Her ble det en forandring med Gro Harlem Brundtland. Brutte løfter skaper avmakt og politikerforakt. Og verre enn det: Det avler likegyldighet og apati blant velgerne, som mister troen på at politikk og frie valg nytter. Slik sett svekkes folkestyret og troen på at velgerbevegelser kan skape forandring.

Situasjonen i Norge minner om presidentvalget i USA i 2008 hvor en dustemikkel fra Chicago sjarmerte seg til topps med slagordet «Yes, we can». Barack Obama ble knapt en politisk parentes og en av de svakeste presidenter i amerikansk historie.

Eller vi kan sammenligne med Norge og 1930-årene. Da førte de herskende kretsers feilslåtte politikk til en sterk oppslutning om Arbeiderpartiet, som med Senterpartiets støtte inntok regjeringskontorene og omformet norsk politikk for alltid.

Nå er situasjonen både tilsvarende og motsatt – sammenlignbar i den forstand at Ap/Sp bestyrer landet, men motsatt fordi folks levekår ikke forbedres, men forverres.

Jonas Gahr Støre er blitt kommentator i stedet for å styre landet i tråd med avgitte løfter og velgerflertallets forventninger. Statsministeren forteller folk at de går en krevende vinter i møte, men har ingen oppskrift på hvordan folks byrder kan lettes.

Det kommer ganske enkelt av at hans politiske hjerte er i Brussel og ikke blant landsmenn som nå kunne trenge ny politikk – «for folk flest».

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.