Dublin. En by på størrelse med Oslo, men bortsett fra det er den ikke sammenlignbar. Dublin er en mye mer energisk og pulserende by. Når man vandrer forbi puben og hører allsangen fra innsiden innser man det.

Hvis man tar turen opp hovedgata O’Connell Street med det høye spiret og tar turen inn i sidegata Marlborough Street fantes det før i tiden en russisktalende bar. Eieren var morsom, for han likte ikke moskovitter.

Han syntes de var «et helvetes folkeferd» som gjerne solgte bestemora si hvis de fikk en god nok pris. En ukrainsk gutt jeg vekslet noen ord med i strøket hadde noe av den samme kløen. Han likte ikke moldovere og rumenere. Syntes de var «bad people». Hva skal man kalle det fenomenet, nasjonalt uvennskap? Nok om det.

Mora til Phil Lynott, hvis døpenavn var Philip Parris Lynott, fikk kjenne på hvordan det var å være alenemor med en farget gutt i Dublin. Heldigvis for henne fikk hun noe å bli stolt av, for den gutten ble til selveste Phil Lynott.

Han er mest kjent som bassgitarist og frontfigur i Thin Lizzy, men han spilte også en periode i Skid Row før han fikk sparken grunnet halsproblemer. I tillegg skrev han tekster som han lånte til Gary Moore som ga de ut i sitt eget navn.

En anekdote sier at mens gutta i Thin Lizzy satt på et et hotellrom i Nord-Dublin og drakk, hørte de enn fyr som satt og klimpra på gitaren i naborommet. Slik ble de kjent med Gary Moore, som gikk bort i 2011.

Mest kjent er kanskje låtene The Boys are back in town og Dancing in the moonlight. Selv om han var engelskfødt, var han stolt av å være oppvokst i Irland, og han gikk ikke av veien for å gi journalistene en historieleksjon hvis de stilte seg uforstående til irske særegenheter.

I musikalsk henseende skulle den sorte Fender Precision-bassgitaren med speilplekterbrett bli Phils varemerke. På 70-tallet ble Phil sammenlignet med Bruce Springsteen, og tekstene hans er også utgitt i bokform.

Nå henger det en egen nimbus rundt det med døde rockestjerner, spesielt når det var rus med i bildet. Jeg ønsker ikke å dvele for mye rundt dette, men heller fokusere på hans musikalske talent. Det er lett å tro ifølge kunstnermyten at man blir mer kreativ av rusmisbruk, men slik er det nok ikke. Rusen bryter bare ned i lengden.

Tragisk nok ledet hans heroin- og alkoholmisbruk til at det endte 4. januar 1986. Han ble begravd på St. Fintan’s Cemetery på en halvøy i Nord-Dublin.

The boys are back in town kjenner nok trøtte rockeører til. Derfor vil jeg heller fremheve en annen perle fra albumet Renegade med Darren Warton på tangent og Snowy White på gitar som kom ut i 1981. Lydbildet er typisk 80-talls, men hvis man studerer teksten ser man at Phil Lynnott var en stor poet.

He’s just a boy, that has lost his way
He’s a rebel that has fallen down
He’s a fool that’s blown away
To you and me he’s a renegade

He’s a clown that we put down
He’s a man that doesn’t fit
He’s a king but not in this town
To you and me he’s a renegade

But he is a king when he’s on his own
He’s got a bike and that’s his throne
And when he rides he’s like the wind
To you and me he’s a renegade

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.