Norske diplomater møtte denne uken representanter for Taliban i Doha. Man kan merke at det er en dyp ambivalens hos UD. Man ønsker nok å hjelpe humanitært, men aner at man da begir seg inn i et spill der Taliban sitter med bukten og begge endene. Bordet fanger. Det er ikke bare bare å operere på Talibans premisser.

Offisielt vil Norge fremme kvinners rettigheter. Men hvor lett er dét hvis man skal operere med humanitær bistand og er avhengig av Talibans velvilje? Denne konflikten har ikke UD løst. Derav den ordknappe kommentaren fra Henrik Thune.

Statssekretær Henrik Thune i Utenriksdepartementet bekrefter overfor VG at møtet fant sted denne uken. Ifølge Taliban deltok utenriksminister Amir Khan Muttaqi på møtet.

– Formålet var først og fremst å diskutere den kritiske humanitære situasjonen for det afghanske folk, og å snakke med dem om vår sterke bekymring for afghanske kvinner og jenters rett til utdannelse og arbeid, skriver han til VG.

Thune sier det ennå ikke er avgjort om Norge skal gjenåpne ambassaden i Kabul, som ble evakuert kort tid før Taliban tok makta.

Det må unektelig føles litt merkelig for UD at Taliban takker Norge for fredsinnsatsen. Norge var en del av Operation Enduring Freedom, som amerikanerne ledet. Den hadde Taliban som motstander. Er Taliban ironisk, eller mener de at Norge viser takter til samarbeid som de gjerne vil stimulere?

Taliban kom til makten takket være støtte fra Pakistan. Hvis Norge går inn på bakken, vil man lett vikle seg inn i et spill. Under Taliban handler ikke humanitær bistand bare om humanitet. Men UD ønsker ikke å si det offentlig, for ikke å støte Taliban på mansjettene. Derav den lave profilen.

Talibans kroppsspråk sier sitt: De er avmålte, selvbevisste og gir ikke ved dørene.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂