Sykehuset i Stavanger. I denne byen startet Sverre Varhaug sin lange karriere som overgriper. Foto: Carina Johansen / NTB

Psykologen Sverre Varhaug benyttet sin maktposisjon som psykolog til å utsette sine pasienter for torturlignende seksuelle overgrep. Det skjedde i flere byer, i flere tiår.

VG har i en serie artikler skrevet om psykologen som utnyttet sin makt over klientene, og utsatte unge menn for homoseksuelle overgrep. Sakkyndig i rettssaken, Lars Weisæth, mener overgrepene kan sammenlignes med tortur.

– De fysiske overgrepene han begikk var svært brutale. Husk at ofrene hans var heterofile menn, og at de ble utsatt for homofile overgrep i en årrekke.

Varhaug hadde makt over sine klienter, og skapte et fiendebilde av familie og venner. Han gjorde seg selv til det eneste faste punktet i sine klienters liv.

Sverre Varhaug kom fra bydelen Hinna, hvor jeg bor, og flere slektninger av min familie kjente godt til ham.

– Han gikk litt damete, sier en i familien som kjente til ham. Dette i en tid hvor det faktisk var forbudt å være homofil (ble lovlig i 1972). Det var altså ikke en uproblematisk situasjon. Men det er selvsagt ingen unnskyldning for de grove overgrepene han utførte mot unge menn.

Selv ikke hans nærmeste familie visste hva som skjedde. Varhaug manipulerte sine ofre, et offer sier til VG at han må ha vært fascinert av død, mangel på sorg og groteske måter å skade mennesker på.

– Det er psykopatisk. Det er ondskap, det er vilje til ondskap.

Varhaug hadde betrodde stillinger i det offentlige helsevesenet. Men han utnyttet nordmenns naturlige tillit til de offentlige myndighetene. Han ble dømt tre ganger for overgrep, men flyttet bare til en ny by og fikk fortsette overgrepene.

Så det er ikke bare Varhaug som står på tiltalebenken her. Også den norske stat burde dømmes som medskyldig.

Med mild stemme viser psykolog Sverre Varhaug pasienter inn i terapirommet.

Flere er unge gutter som aldri har snakket med en psykolog.
Varhaug ber dem legge seg på benken og puste rolig.

Så låser han døren. 

To av ofrene hans tok sitt eget liv. Overgrepene startet i 1969, og skjedde ved to ulike sykehus og i privat praksis med statlig autorisasjon. Politiet etterforsket Varhaug tre ganger, men ingen sjekket hva som hadde skjedd i andre deler av landet.

Politiet og helsevesenet mottok flere varsler om seksuelle overgrep, uten at noen reagerte.

Overgrepene startet ved Rogaland sjukehus, hvor Varhaug var sjefspsykolog. Han var familiens stolthet. En pasient forteller om «behandlingen».

«Nå påstår psykologen at den eneste raske måten å få meg frisk på, er ved å gjøre meg helt avhengig av ham. Og dette vil han bl.a. få til ved hjelp av sex».

Varhaug blir etterhvert innkalt til møte, hvor han forsvarer sine metoder.

Varhaug erkjenner å ha brukt «seksualterapi» på den ene pasienten, men kun «som et ledd i behandlingen».

Han understreker at han ikke har hatt glede av de seksuelle handlingene selv.

Til slutt lover Sverre Varhaug ikke å bruke slike teknikker i fremtiden.

Varhaug sier opp stillingen sin i 1976, og forsvinner i et halvt år. Så får han nok en betrodd stilling i det offentlige, da han blir skolepsykolog i Aust-Agder.

Hvordan kan en mann som er mistenkt for overgrep og som har rømt fra politietterforskning få en stilling med ansvar for ungdommer?

Overgrepene fortsetter. Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn undrer seg, og stiller det åpenbare spørsmålet: Snakket de ikke med pasientene? Han var på 70-tallet statsadvokat i Stavanger, og ba politiet om å prioritere saken.

Samtidig tar han en viss selvkritikk: Han burde som påtaleansvarlig grepet inn i etterforskningen.

I en rettssak forsvarte Varhaug seg med at i USA var det vanlig å ha samleie med sine klienter, som et ledd i behandlingen. Men han ble dømt til to års betinget fengsel, og mistet autorisasjonen. Dette var ikke nok til å stoppe ham.

Varhaug flytter til Oslo, og fortsetter overgrepene i en privat praksis.

VG har skrevet flere artikler om Sverre Varhaug, som altså kom fra Hinna utenfor Stavanger, og var en bekjent av den eldre garde i området.

Men Varhaug er ikke den største synderen her. Det er den norske tilliten til Staten som har blitt misbrukt på det groveste, det er Staten som er skyldig i at overgrepene fikk pågå i flere tiår.

Etter nye varsler lar psykologiforeningen saken ligge i en skuff i ti måneder. Varhaug ble dømt igjen i 1986, og fratatt autorisasjonen. Men ingen opplyser pasientene hans, som Knut, som i ti år etter dommen fortsetter å benytte seg av Varhaugs tjenester.

– Jeg kan ikke huske at Varhaug sa han hadde mistet autorisasjonen. Han forklarte bare at han ønsket å jobbe hjemmefra, sier Knut.

Behandlingen for flere av klientene blir fortsatt dekket av det offentlige

Da Varhaug slipper ut av fengselet etter dommen i 1986, står en tidligere pasient og venter på ham. Han er ikke lenger politiets ansvar. Han er fratatt autorisasjonen, og derfor ikke under tilsyn fra helsemyndighetene.

Han flytter etterhvert tilbake til Stavanger, men har oppnådd en makt over sine ofre. Knut flyr frivillig til Stavanger en gang i måneden for å la seg utsettes for seksuelle overgrep.

Jeg stopper her, det blir for mye å ta inn over seg. Det mest skremmende er hvor lemfeldig Staten har behandlet denne saken. Lidende mennesker med psykiske problemer ble ofret, ingen bryr seg om den lille mann.

Fine papirer fra et anerkjent universitet i USA er som et carte blanche for de verste forbrytelser.

Ingen gjorde noe seriøst for å beskytte ofrene.

VG
VG

Hva er det med maktpersoner og pedofili?

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!