Silhuetten av et kullkraftverk i Glenrock, Wyoming, avtegnes mot morgenrøden den 27. juli 2018. Foto: J. David Ake / AP / NTB.

Blant alle truslene mot den vestlige sivilisasjonens friheter er kanskje klimaideologien den som nyter størst politisk tilslutning.

I mange vestlige land er det ganske bred politisk enighet om at samfunnet må ta radikale grep for å oppnå såkalt klimanøytralitet, det vil si at det ikke må finnes noe nettoutslipp av CO2 fra menneskelige aktiviteter, for ellers vil det gå menneskeheten ille.

Klimaideologien bygger ikke på premisser som det finnes solid grunnlag for, men det er egentlig ikke unikt for frihetsfiendtlige ideologier. Marxismen og nazismen er begge fundert på usannheter, men det var ikke til hinder for at begge kunne forføre lettlurte mennesker, oppnå stor makt og gjøre voldsom skade.

Det som er snålere med klimaideologien, er hvilken tilslutning den har oppnådd i forretningslivet. Dyrere energi er ensbetydende med økte priser, og det svekker jo konkurransekraften i markedet. Men de politisk-moralske rammebetingelsene tilsier at dette kan man ganske enkelt ikke være imot, for da blir man medskyldig i at verden går under.

Mindre besynderlig er det at bank- og finanssektoren er med på moroa, for den vil spille en sentral rolle også hvis økonomien blir underkastet klimaideologien. Slike utsikter har bransjen for lengst tatt høyde for.

Noe mer oppsiktsvekkende er det at bankvesenet også gir politiske anbefalinger i den retning.

Deutsche Banks hovedkvarter i Frankfurt. Foto: Michael Probst / AP / NTB.

Deutsche Bank Research, en avdeling hos den tyske storbanken som analyserer omverdenen med sikte på å identifisere muligheter og risikoer for virksomheten, utgir et magasin kalt Konzept, der banken redegjør for saker som er relevante for verdens økonomi og finanser.

I en utgave av magasinet datert 10. november 2020 kalt «What we must to do rebuild», en tittel som sju dager etter det amerikanske presidentvalget åpenbart hentyder til Joe Bidens slagord «Build back better», heter et av kapitlene «Climate neutrality: Are we ready for an honest discussion?». Kapitlet er ført i pennen av Eric Heymann, som er seniorøkonom hos Deutsche Bank Research.

Heymann konstaterer innledningsvis at en betydelig andel av kapitalen som EU skal investere for å få fart på en økonomi som er rammet av koronakrise, skal gå til «klimavennlige prosjekter». Han erklærer deretter at han personlig er tilhenger av at politikerne setter seg ambisiøse mål, men fastslår at unionens ambisjoner om å oppnå «klimanøytralitet» innen 30 år, ikke er mulig å innfri under dagens betingelser.

Interessant nok avfeier Heymann tøv som Erna Solberg har for vane å strø om seg med:

Claiming that climate neutrality is or can become a growth strategy is an instance of wishful thinking.

Heymann spør seg om samfunnet er rede til en ærlig diskusjon om klimanøytralitet. Selv går han foran med et hemningsløst eksempel: En viss grad av øko-diktatur vil bli nødvendig for å oppnå klimanøytralitet, skriver han.

Bakgrunnen er at de beslutningene folk treffer i dagliglivet, sjelden er styrt av klimahensyn, selv om politikken legger opp til det:

The impact of the current climate policy on people’s everyday lives is still quite abstract and acceptable for many households. Climate policy comes in the form of higher taxes and fees on energy, which make heating and mobility more expensive. Some countries have set minimum energy efficiency standards for buildings or similar rules in other areas. However, climate policy does not determine our lives. We take key consumption decisions, for example whether we travel at all, how much we travel and which means of transport we use, whether we live in a large house or a small apartment and how we heat our homes, how many electronic devices we have and how intensely we use them or how much meat and exotic fruit we eat. These decisions tend to be made on the basis of our income, not on climate considerations.

Klimanøytralitet krever at vi endrer adferd på alle disse livsområdene, konkluderer Heymann.

If we really want to achieve climate neutrality, we need to change our behaviour in all these areas of life. This is simply because there are no adequate cost-effective technologies yet to allow us to maintain our living standards in a carbon-neutral way. That means that carbon prices will have to rise considerably in order to nudge people to change their behaviour. Another (or perhaps supplementary) option is to tighten regulatory law considerably.

På det punktet er leseren tilstrekkelig forhåndsmassert til å ta imot klimaideologiens totalitære budskap:

I know that “eco-dictatorship” is a nasty word. But we may have to ask ourselves the question whether and to what extent we may be willing to accept some kind of eco-dictatorship (in the form of regulatory law) in order to move towards climate neutrality. Here is an example: What should we do if property owners do not want to turn their houses into zero-emission buildings; if they do not have the financial means to do so; if doing so is not possible for technical reasons or if the related investments do not pay off?

Tja, hva med å putte klimafiender i fengsel? Et klimanøytralt fengsel, naturligvis, hvor man sitter på en kald og mørk celle og spiser kortreiste insekter, en tilværelse som man uansett ville ha risikert å leve med i sitt klimanøytrale hjem. De som simpelthen går klimakonkurs, kan få gjeldsordning.

Om man ser bort fra Heymanns mentale åpning for øko-diktaturet, er det mye fornuftig i det han skriver, for eksempel om det globale energibehovet i fremtiden og hvordan det vil bli dekket:

Let’s face an inconvenient truth. Global energy demand is likely to rise further in the coming years, driven mainly by population growth (the world’s population grows by 80m people each year) and the desire for prosperity. Fossil fuels will remain the most important source of energy for now. Even according to the latest Sustainable Development Scenario of the International Energy Agency, which includes considerably more climate protection measures than those foreseen in the Paris Agreement, the share of fossil fuels in primary energy demand will still amount to 56 per cent in 2040.

Han forklarer også at det blir grisedyrt å gå over til sol- og vindkraft, og at prisen på fossil energi må økes mer enn det som er politisk akseptabelt i øyeblikk for å få det til. En konsekvens av det er at energikrevende virksomhet i EU vil få redusert konkurransekraft.

Og hva skal man kutte for å finansiere klimanøytraliteten?

An honest discussion will have to deal with the truth that each euro spent on climate protection is no longer available for expenses on education, research, public health, digital infrastructure, domestic and external security, tax cuts or higher pensions.

Heymann mener at folk må ta konsekvensene av klimanøytraliteten litt sporty hvis de rent faktisk er redd for at jorden i motsatt fall vil bli ubeboelig:

If, however, people are actually afraid that large parts of the planet may become uninhabitable due to climate change and if they really want to achieve climate neutrality, they should not reject technologies right away that may help to reach this goal, even if they involve certain risks.

«Visse risikoer» er altså høyere skatter, lavere pensjoner, dårligere skoler, reduserte helsetjenester og redusert sikkerhet.

Tro ikke at noe av dette kommer til å stoppe Big Green. Og tro ikke at dens talspersoner kommer til å være ærlige om dette.

Både EU og Norge har altså i praksis vedtatt at vi skal ødelegge våre egne samfunn for å beskytte oss mot en innbilt trussel. Det blir ikke så mye sprøere enn det.

At det ikke finnes reell opposisjon mot det hele i Vest-Europas politiske landskap, er absurd. Vi lever på et åndelig formørket kontinent.

 

 

Tingene Heymann skriver om, er godt dekket i boken til Kent Andersen. Kjøp den her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂