Kommentar

Edward Burne-Jones Love Leading the Pilgrim. (1877)

NRK er på jakt etter konservative prester. I Sogndal er sokneprest Mikael Bruun i hardt vær. Han har nemlig det vi kaller et konservativt syn på kjønnsroller. Han mener det er galt å gi kvinner adgang til presteembete, noe som faller mange tungt for brystet. Foreldre til konfirmanter i Sogndal har gitt beskjed om at de ikke ønsker å la ham undervise sine håpefulle. I Finnmark er det lege Marit Karlsen som er forferdet over prestens tale til konfirmantene. Presten våget nemlig å si at abort, homofili, kjønnsskifte og ekteskapsbrudd er synd, og NRK lar legen svinge pisken:

Om man vil kjenne på middelalderen, er det bare å ta turen innom kirka i Kautokeino.

Domprosten i Tromsø, Stig Lægdene, har i Vårt Land tatt til orde for at menn som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste, bør nektes ordinasjon og ansettelse i Den norske kirke. Han lurer på hvilken arbeidsplass som ville ansatt noen som er «imot kvinner». Lægdene mener også at å vegre seg for nattverd med kvinnelige kolleger er kirkesplittende.

NRK gir saken stor oppmerksomhet, ingen spalteplass er for liten for å ta en prest på avveier.
Mikael Brun forsøker å forklare sitt standpunkt med å si at

likeverd er en tanke som springer ut av skapelsen, men at vi har ulike evner, roller, og oppgaver, en tanke som gjennomsyrer Bibelen fra start til slutt.

Men likeverd er ikke godt nok i verdirelativismens tidsalder. Nå handler det om den absolutte likestilling, en likestillingstanke som hevder å bygge på et raust, inkluderende, tolerant og mangfoldig menneskesyn. Utfordringen er at man i mangfoldets navn ikke tåler en konservativ prest som har sine idealer andre steder enn i progressive tankebygninger. Disse menneskene, som hevder at love is love, og at vi alle skal få elske hvem vi vil, vil ikke vite av en prest som elsker sin Gud høyere enn tidsånden.

Selv klarer Mikael Bruun og  Bjarne Gustad å arbeide i en kirke som aksepterer alle kjønn og samlivsformer, men mangfoldets presteskap tåler ikke avvik fra den rette lære, og det er her det store paradokset vokser fram. Konservative prester har aldri heist mangfoldets fane og hevdet at de dyrker toleransens evangelium, slik de liberale til stadighet gjør. Konservative prester holder det motsatte fram som ideal, nemlig at det finnes en sannhet som er bestandig.

En journalist skrev på sin Facebookside at noen burde ringe Bruun og fortelle ham at vi lever i 2020, ikke 1920, og viser med det hvorfor vi ikke skal, eller bør ta ham på alvor. Den kristne moralen er ikke relativ, den endrer ikke karakter med tidsånden. Den hevder å være sann, og den voldsomme reaksjonen Bruun og Gustad møter fra dagens politisk korrekte, tyder på at de kjenner en snikende frykt for det manglende grunnlaget de har for sine egne moralske tankebygninger.

Det mangfoldet dagens liberale samfunn hevder å forfekte er derfor ikke et mangfold i meninger, men  et forsvar for individets rett til selv å definere sin etikk. Det er ikke et forsvar for retten til å ytre og forsvare konservative standpunkt og moralske absolutter, men et krav om å akseptere et mangfold av verdier, hvor ingen kan sies å være bedre enn noen andre.

I tidenes mest åpne, mangfoldige, rause og tolerante samfunn står konservative prester i fare for å miste jobben på grunn av sine meninger. Det sier mye om et samfunn når det ikke tåler motstand fra kirkens prester.

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!



 

Les også

Les også