Baku, Aserbajdsjan 23. mai 2012. I skyggen av Eurovision fikk moren til Tooji, forfatter Lily Bandehy, sjansen hun har ventet på i 13 år. Ved sønnens hjelp fikk hun flydd inn søsteren som fremdeles bor i Iran, landet hun måtte flykte fra. Her omfavner de hverandre på et hotell i byen.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Avslutningen på Lily Bandehys kommentar om nordmenn og (manglende) påviselig, opplagt og utbredt rasisme er sterk – og, så vidt jeg kan skjønne –helt riktig:

Til sist kjære nordmenn, vær ikke dumsnille, dere er ikke rasister. Ta ikke verdens skyld på dere, ikke gå på korset for det som skjer rundt omkring i verden. Bli engang ferdig med rasismekomplekset.

Hver av oss som kom hit har sett mere rasisme i våre egne land enn vi har sett av de verste rasister i Norge. Fordi vi kommer fra hierarkiske samfunn og med en religion der alle har sin faste plass, der det ikke er aksept for den minste bevegelse. Vi kom fra et system der det ikke er plass for noe «avvik» fra religion eller æreskultur. Ingen plass for å være ateist, homofil, eller en kvinne med hår og lår synlig, der det ikke er lov å tvile på Allah og profeten.

Vi kommer fra en kultur der hvilken jobb du har, hvem din far er, hvilken moske du ber i og bydel du bor i er avgjørende for at du overlever dagen din. Og hvis du er flyktning i våre hjemland, da kan du bare glemme å gifte deg med våre døtre.

Hvordan kan man sammenlikne det med Norge og så beskylde dere for rasisme!

Svært mange asylsøkere og flyktninger har funnet frihet og muligheter i Norge, livsvilkår som var nektet dem i sine rasistiske, kastestyrte og kjønnsdelte samfunn. Forfatteren og den psykiatriske sykepleieren Lily Bandehy, med bakgrunn fra teokratiet Iran, er en som vet dette veldig godt.

Andre lever i Norge med en ufrihet som har kommet med på lasset, fra Somalia, Irak, Pakistan. Det er mange innfødte nordmenn som har forsøkt å hjelpe slike offer.

Den frie verden er imidlertid ikke feilfri. Norge er ikke himmel på jord. Vi er bare ett av verdens beste land, ifølge FN.

Den frie verden har borgere som orienterer seg etter stereotype forestillinger.

Slik må det være i folkerike samfunn med mye mobilitet.

Norge og andre moderne stater består ikke av lukkede klaner der alle kjenner alle og som samles rundt samme leirbål hver kveld, hele året. Vi kjenner ikke personlig alle vi møter, alle vi ansetter, alle vi dumper borti, vi bruker derfor generelle forestillinger til å grovsortere, handle og tolke våre omgivelser.

Ingen av oss kan forvente at ukjente ser hvem vi «egentlig» er, innerst inne. Vi må i mange sammenhenger bevise vår verdi, at vi er til å stole på, at vi kan våre saker. Det er lettere i Norge enn i mange land, fordi vi preges (enn så lenge) av høy sosial tillit.

Slik er menneskets natur. Slik er større samfunn, det er vilkår vi bare må finne oss i. Rasisme er noe annet, om begrepet skal ha noen mening, om det skal være noe vi skal bekjempe.

Det gir jo ingen mening å bekjempe menneskets eksistensvilkår og å ligge i konflikt med hvordan et moderne samfunn må fungere..

Men fremmede som nordmenn blir bedre kjent med, behandler vi som individer (ja, rasister finnes, forstyrrede mennesker finnes, drittsekker finnes! men unntak bekrefter i grunnen regelen, opphever den ikke).

Det at vi kan justere og endog totalt endre oppfatning i lys av erfaring og nærmere kjennskap, er det motsatte av rasisme, som aldri aksepterer individuelle egenskaper.

En rasist er innestengt i sine kategorier, sin egen og andres.

Ta et talende eksempel: Dersom man aldri kan akseptere en svigerdatter eller -sønn av en annen etnisk gruppe, helt uavhengig av individuelle kvaliteter og andre forhold, ja, da er man rasist.

Nordmenn etablerer forhold og danner familie med alle mulige etnisiteter, ikke minst i vår tid.

Det i seg selv tyder på at Lily Bandehy har rett: «Kjære nordmenn: Dere er ikke rasister.»

Document har ikke pressestøtte eller rike onkler. Vi trenger din støtte.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!