Tavle

Illustrasjonsfoto: Jose Luis Gonzalez/REUTERS/NTB Scanpix

Norsk arbeidslivskultur bygger på protestantisk produktivitet og på et beskyttet samfunns tillit. Det ville vært bra for arbeidsplassene våre å beholde. 😉

I Norge har vi grovt regnet én offentlig og én privat sektor.

Vi som lever av å produsere tjenester eller varer til dette, er ofte utenforstående vitne til det som foregår på arbeidsplasser hvor folk er fast ansatt. For en som lever av det man til enhver tid yter eller produserer, kan dette være en selsom opplevelse. 😉

Omtrent som for en vill rev å oppsøke en pelsdyrfarm, som selv med forsvarlig dyrevelferd fortoner seg som en skummel og merkelig verden. 😉

De som jeg har kjent som var ansatt i det offentlige, og som jeg traff da jeg leverte tjenester her, var ofte i permisjoner eller på kurs eller seminar eller langtidssykemeldte.

Den jeg skulle snakke med, var ofte en langtidssykemeldt kvinne i femti-årene. Det var aldri snakk om å hyre inn vikar.

For de som fremdeles var på jobb gikk arbeidsdagen øyensynlig med til å delta på kurs, seminarer, og planleggingsmøter.

Ofte i forbindelse med en eller annen omstrukturering.

Arbeidsplassene ble veldig ofte omstrukturert. Til dette var det leid inn en rekke eksterne bedrifter som produserte utredninger, kurs og seminarer o.a. i forbindelse med omstruktureringen. Under omstruktureringen var det ofte et paralyserende kaos . Ansvar, arbeidsoppgaver, turnuser osv. var under omlegging – i et slags limbo – hvor ingenting kunne bli gjort fordi flere stillinger skulle slås sammen og avdelinger skulle få ny ledelse og overta andres oppgaver og gi fra seg oppgaver og få nytt navn og nye stillingsbetegnelser. 😉

Dette fremstod og fremstår for meg som et evig ineffektivt helvete hvor absolutt ingenting kunne eller kan skje eller bli produsert.

Som følge av, eller frittstående i forhold til, de stadige omstruktureringene, ble det også levert programvare. Utviklet spesielt for arbeidsplassen eller fagfeltet, av en ekstern bedrift som hadde klart å selge inn visjonene sine til en eller annen ledelse eller departement.

For meg som var ung og jobbet sammen med unge nerdegutter, var det opprivende å se programvaren som de middelaldrende kvinnene ble tilbudt av bedriftene som på bestilling hadde utviklet dette.

Programvaren var gjennomgående ubrukelige makkverk. Jeg kunne laget en steinøks-versjon selv, som hadde virket.

De stakkars damene som aldri hadde spilt tv-spill i barndommen eller hatt Commodore 64 på rommet, stod like hjelpeløse overfor den intrikate og forvirrende programvaren som Bill Gates hadde gjort.

Men de trodde selvsagt at det var dem selv det var noe i veien med og gikk trøstig i kast med å lære seg kløneriet, som det offentlige hadde betalt millioner til en ekstern bedrift for å lage.

Her måtte hele arbeidsplassen på kurs og seminar. Og programvaren lærte de seg aldri. Vi snakker om folk som måtte på seminar for å lære å skrive, sende og motta mail.

Jeg har to ganger måttet, som pasient, hjelpe leger med å orientere seg i sin egen programvare. 😉

Dette innblikket i offentlig sektor skremte vannet av meg.

Senere takket jeg ja til et oppdrag i privat sektor.

Der stod det en fra avdelingsledelsen med stoppeklokke utenfor dass. 😉

Av og til lurer jeg på om vi ikke alle sammen bare burde begynne å dyrke poteter og hugge tømmer. Uten omstrukturering, programvare og stoppeklokke. 😉

Kjøp T-skjorten «gul vest» her