Sakset/Fra hofta

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

MDG erklærer at vi må stenge Norges nye, store oljefelt i Nordsjøen snarest mulig, for  å«redde klimaet på jorda». Verken klimaet eller noe annet i verden ville påvirkes nevneverdig av dette. Men andre land ville utvilsomt stusse over at Norge frivillig gjør seg selv til et nytt Venezuela, en nasjon i dyp økonomisk krise.

Hatet mot oljevirksomheten er blitt et kjennemerke ved det såkalte Miljøpartiet de grønne (MDG). De tror denne næringen utgjør en stor trussel mot klimaet på jorda, og vil derfor at Norge «tar ansvar» og stenger ned sine oljefelter så snart som råd er.

De bygger på en teori om at Norges ca. 2 % av verdens samlede oljeproduksjon har avgjørende betydning for den oljegenererte delen av menneskeskapte Co2-utslipp, som igjen skal føre til at klimaet på jorda øker på dramatisk vis. Hypotesen er syltynn.

Myndighetene i enkelte byer har til og med erklært at vi allerede ER inne i en krise, forårsaket av slike utslipp.

Denne påståtte krisen er det ikke så enkelt å få øye på. Flertallet av medier bidrar riktignok så godt de kan med ukritisk å bringe panikkartede meldinger om at ethvert vindkast, regnskyll eller temperaturøkning/nedgang er et «bevis» på at en slik krise «pågår for fullt».

Det er “VG” som forteller at MDGs talsperson Arild Hermstad går til frontalangrep på det store oljefeltet Johan Sverdrup som ble åpnet i høst.

De Grønne angriper den siste store juvelen i norsk oljeproduksjon, Johan Sverdrup-plattformen, som startet produksjonen i høst og skal åpnes med pomp og prakt på nyåret, skriver VG.

   «Vi må fase ned oljevirksomheten og vi mener vi må være så nær null som mulig i første halvdel av 2030-årene», sier Hermstad til VG

Det nye Johan Sverdrup- feltet er tiltenkt en sentral rolle i å beholde og utvikle Norges velferd i lang tid fremover. Det er anslått at virksomheten her vil gi formidable 1400 milliarder kroner, og bidra med ca. en tredjedel av oljen fra norsk sokkel de neste tiårene.

Det handler med andre ord om en bærebjelke i den økonomien som skal sikre offentlig helsevesen, trygder, sykelønn, foreldrepermisjon, barnebidrag, pensjoner, alle typer stønader, skolevesen, samferdsel osv. Ikke minst skal denne virksomheten være med og lønne de ca. 850 000 offentlig ansatte her i landet, rundt 30 % av samlet arbeidsstyrke.

Produksjonen ved dette feltet antas å være viktig i minst femti år fremover. Inntektene herfra vil dermed være avgjørende for å  finansiere pensjonene til de ungdommene som i dag «streiker» for å rasere nettopp oljevirksomheten.

Det samfunnsøkonomiske aspektet ser ikke ut til å bekymre verdensfrelserne i MDG.

På spørsmål fra VG om hvordan MDG har tenkt å finansiere eldrebølgen og fremtidens velferdsstat, har Hermstad følgende svar:

«Vi må i overgangen mellom dagens olje- og gassteknologi, utvikle nye grønne teknologier innen blant annet havvind og fangst og lagring av CO₂». (Sitatet er noe forkortet).

Dette bør nesten leses to ganger:

«Grønne teknologier innen havvind og fangst og lagring av CO». (Glemte han « tang og tare «, i farten?).

Det er dette Hermstad og hans parti tror skal erstatte de beløpene og de minst 300 000 arbeidsplassene som Norge i dag direkte og eller indirekte får takket være oljevirksomheten.

«Oljenasjonen Norge må gå foran og vise at vi tar klimakrisen på alvor», forklarer han til VG.

Han burde heller sagt det som det er: Nasjonen Norge skal «gå foran» og rasere sin samfunnsøkonomi, og ta steget tilbake til en tid da vårt nåværende velferdssystem var en illusjon.

I stedet for å være et land folk flykter til, blir MDGs Norge et land folk flykter fra. Slik er nå situasjonen for den tidligere velstående og velfungerende oljenasjonen Venezuela . Landet er en økonomisk og sosial ruin, og nesten 3,5 millioner mennesker har flyktet til nabolandene de seneste årene. Norge ville gå fra å være blant Europas rikeste land, til et av de fattigste.

Hvor skal nordmenn flykte om et samfunn basert på MDGs uansvarlige visjoner skulle bli en realitet?

Så langt ser det ikke ut til at Hermstad og MDGs hodeløse «planer» har tilslutning fra verken Høyre eller Arbeiderpartiet, og  Senterpartiet har i senere tid vist seg som alt annet enn noen nær alliert med MDG.

Så lenge de tre største partiene tar avstand fra slike tanker, er ikke faren for realisering av galskapen akutt.

Men med den grunnleggende opportunismen som i dag fremstår rådende i norsk politikk, skal man ikke være for trygge på at det vil forbli slik. En rekke politikere og partier synes å være mer opptatt av kortsiktige valgresultater og egen karriere enn av å stå på prinsipper for hva man mener er rett.

At nettopp både Høyre og Arbeiderpartiet er villige til å inngå samarbeid med et useriøst parti som MDG rundt om i landet, er et skremmende signal om dette.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!