Sakset/Fra hofta

Fra en nedlagt fabrikk i Waterbury, Connecticut. Foto: Spencer Platt / Getty Images / AFP / Scanpix.

Den nobelprisvinnende økonomen, University of New York-professoren, forfatteren og kommentatoren Paul Krugman må sies å tilhøre det absolutte toppsjiktet av Donald Trumps prominente kritikere i akademia.

Krugman, som er en globalist og sterk frihandelstilhenger med liten sans for Trumps økonomiske nasjonalisme, har da også flere ganger langet ut mot presidentens økonomiske politikk fra sin faste spalte i New York Times. Hvem kan gjøre det med større autoritet enn en som har vunnet nobelprisen i økonomi nettopp for sine arbeider om internasjonal handel?

Det var derfor litt av en overraskelse da Krugman nylig fremstod selvransakende på globalismens vegne i en kronikk hos Bloomberg: Modellene som ble benyttet i det økonomiske fagmiljøet han selv tilhører, undervurderte hva slags katastrofal virkning globaliseringen og eksporten fra de fremvoksende landene ville få på industrisysselsettingen i USA, erkjenner Krugman.

Den respekterte økonomen, som gav sin støtte til Hillary Clinton i den amerikanske presidentvalgkampen i 2016, innleder sitt forsiktige mea culpa med et historisk tilbakeblikk. Mange var tidlig ute med å advare mot mulige negative virkninger av konkurransen fra lavkostland:

As U.S. income inequality began rising in the 1980s, many commentators were quick to link this new phenomenon to another new phenomenon: the rise of manufactured exports from newly industrializing economies.

På 1990-tallet gikk derfor økonomene i gang med forsøk på å estimere virkningen på inntektsforskjellene av verdenshandelens nye spilleregler. Virkningen var beskjeden, lød konklusjonen, som fagmiljøet ikke utfordret i nevneverdig grad.

Ikke før var årtusenskiftet over, innen virkeligheten gjorde prognosene til skamme: Antall sysselsatte i industrien i USA sank som en stein, og de store områdene med fattigdom som det resulterte i, må sies å ha vært en sosial katastrofe. Valget av Trump, som kun er tilhenger av handel mellom nasjoner hvis den er til fordel for begge, henger utvilsomt tett sammen med denne utviklingen, som han har lovet å reversere.

Hva var det vi overså? spør Krugman, og går selv i gang med å besvare spørsmålet: Eksporten fra de fremvoksende økonomiene vokste mye kraftigere enn forventet, og han illustrerer selv hvor mye:

Økonomenes modeller lente seg uunngåelig på historiske data, og idet virkeligheten begynte å sprenge grensene for det som tidligere var blitt målt, befant økonomene seg i ukjent terreng.:

Until the 1980s, it was arguable that the growth of world trade since World War II had mainly reflected a dismantling of the trade barriers erected before the war; world trade as a share of world GDP was only slightly higher than it had been in 1913. Over the next two decades, however, both the volume and nature of trade moved into uncharted territory.

Det som var i ferd med å skje, var en hyperglobalisering, skriver Krugman, og noe slikt var det angivelig ingen som kunne forutse. Hvorfor skjedde det?

The answer probably includes a combination of technology and policy. Freight containerization was not exactly new, but it took time for businesses to realize how the reduction in transshipping costs made it possible to move labor-intensive parts of the production process overseas. Meanwhile, China made a dramatic shift from central planning to a market economy focused on exports.

Krugman konstaterer selv at det økende amerikanske handelsunderskuddet ble etterfulgt av lavere sysselsetting i amerikansk industri:

Man trekker uunngåelig den konklusjon at sosialøkonomien ikke er noen ordentlig vitenskap, gitt at den benytter så lite treffsikre modeller. Men det gjør ikke Krugman noe mindre høy på pæra. Vanlige folk, sånne som stemmer på Trump, er egentlig dumme likevel, og økonomer som ham selv er smartest:

The public tends to see trade surpluses or deficits as determining winners and losers. But the economic trade models that underlay the 1990s consensus gave no role to trade imbalances at all.

The economists’ approach is almost certainly right for the long run, both because countries must pay their way eventually, and because trade imbalances mainly affect the relative shares of traded and nontraded sectors in employment, with no clear effect on the overall demand for labor.

Hva skjedde med den uunnværlige innsikten Keynes uttrykte som «in the long run we are all dead»?

Oisann, det kunne visst skje gærne ting likevel, skjønt de rammet ikke en New York-professor:

Yet rapid changes in trade balances can cause serious problems of adjustment — a broader theme that I’ll return to shortly.

Den voldsomme økningen i importen skapte et sjokk for amerikanske arbeidere, konstaterer Krugman. Filler’n også, liksom. Og det kan ha bidratt til tilbakeslaget for globaliseringen, erkjenner han. Skulle du ha sett.

Som livsfjerne akademikere flest var også Krugman mer opptatt av modeller enn av virkeligheten på bakken:

Consensus economists didn’t turn much to analytic methods that focus on workers in particular industries and communities, which would have given a better picture of short-run trends. This was, I now believe, a major mistake — one in which I shared a hand.

It should have been obvious that the politics of globalization were likely to be much more influenced by the experience of individual sectors that gained or lost from shifting trade flows than by big questions of how trade affects the global blue-collar/white-collar wage gap or the broad statistical measure of inequality known as the aggregate Gini coefficient.

Selv etter å ha konstatert hvor hjelpeløs hans egen pseudovitenskap er, har Krugman innbilskheten i behold: Proteksjonisme er uansett galt nå, mener han. Trump tar feil. Skaden er allerede skjedd, og den vil angivelig ikke bli noe verre:

The problem with surging globalization wasn’t so much changing demand for labor as the disruption that was caused by some of the most rapid changes in history. Rapid change now appears to be largely behind us: Many indicators suggest that hyperglobalization was a one-time event, and that trade has more or less stabilized relative to world GDP.

Kurven har flatet ut. Jammen da er helt sikkert alt i orden. Det er verre å prøve å reversere utviklingen og skru klokken tilbake, mener Krugman:

As a result, major disruptions now would be more likely to come from an attempt to reverse globalization than from leaving the current trade regime in place.

Hvorfor tror han at disse ordene har noen vekt? Hvorfor skulle Trump låne øre til Krugman i økonomiske spørsmål?

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.