Gjesteskribent

Fantastisk utsikt over sletten som strekker seg helt til Damaskus, bare fem mil unna. Fra Golan har man god sikt inn i Syria. Forfatteren var med Document på den første Israel-reisen sist uke. Foto: Document.

På Golan-høydene 1160 moh i den nordøstlige spissen av Israel. Høydedragene består av gamle vulkaner, men det er ikke fra jordens indre at ildkraften truer i våre dager. Det blåser friskt. Det er eneste gang man har hatt behov for varm jakke på denne turen. Man skjønner, særlig om man også tar et blikk på kartet, umiddelbart den strategiske betydningen av dette høydedraget, som er omkranset av Libanon og Syria. Området inngår ikke i det som skulle tilhøre den jødiske staten i henhold til FNs delingsplan fra 1947, da det fra 1946 ble ansett å tilhøre det nylig selvstendige Syria. Det har ingen spesiell religiøs betydning verken for den ene eller den andre religion, bortsett fra at det er det faktiske tilholdsstedet for noen og tyve tusen drusere. 

Golan-høydene står likevel sentralt i enhver debatt om Israel.

Etter den første arabisk-israelske krigen i 1947-48 gjorde Syria Golan-høyden til et nettverk av bunkere og artilleri-stillinger hvorfra de til stadighet – og helt uprovosert – angrep tilfeldige israelske sivile mål, dvs fiskere og bønder. Dette var bakgrunnen for at Israel plasserte en spion i Syria, en spion som skulle oppnå spektakulære resultater før han til slutt ble avslørt og henrettet i Damaskus i 1965 (sjekk Netflix-filmen The Spy). Da Israel ble angrepet, primært av Egypt, i 1967, involverte også Syria seg med et massivt bombardement fra nord. Israel klarte å tvinge syrerne tilbake helt til de oppnådde kontroll på en linje i terrenget som lot seg forsvare, dvs langs toppene. Våpenhvile ble etablert.

I 1973 kom et nytt uprovosert overraskelsesangrep fra de arabiske nabo-landene mot Israel, Egypt kom fra sør, mens Syria dundret på med full kraft fra nord. Israel var nær ved å tape Golan-høydene, og det ville i så fall med stor sannsynlighet betydd ødeleggelse av den jødiske staten. Etter at krigen endte, også denne gang med israelsk seier, aksepterte Israel at ca 5% av området skulle føres tilbake til syrisk sivil kontroll. Fra 1981 har Israel gjort gjeldende landets lovgivning på Golan-høydene. I mars 2019 erklærte USA ved president Trump at man anerkjente at Golan-høydene var en del av staten Israel. 

Folkerettslig kan dette i essens begrunnes slik: Israel fikk kontroll med disse områdene med bakgrunn i en forsvarskrig, og fortsatt kontroll er en nødvendighet for å forsvare landet mot aggresjon fra Syria. Når dette vedvarer over tid, gir det grunnlag for å gå fra militær kontroll til full etablering av suverenitet. Spørsmålet handler ikke om Golan-høydene i seg selv, men om områdets betydning for Israel som sådan. All den tid Israels motiver og handlinger har rent defensiv karakter, gir prinsippet om rett til maktbruk mot en aggressor dem retten på sin side. Historien viser med all tydelighet berettigelsen av resonnementet. Syria har konsekvent avvist en fredsavtale med Israel. I dag har Syria som stat kan hende lite kampkraft til overs til et angrip på Israel, men aktivitetene og innflytelsen som utøves av Iran på det syriske og libanesiske territorium innebærer en akutt og tilstedeværende fare. Iran er en militært mektig stat som har utslettelse av Israel som et hovedmotiv for sin politikk, og Iran er sterkt til stede i Israels nærområder i nord, med egne styrker, med våpen og gjennom stedfortredere som Hizbollah i Libanon.

Et tilleggsmoment av betydelig humanitær vekt handler om situasjonen for druserne i området.  De er en utbrytersekt fra islam, og deres sikkerhet og deres rett til å utøve sin religion og kultur ivaretas av Israel. De er i ytterste fare dersom området skulle falle i hendene på muslimske jihadister.

Den historiske aggressoren Syrias krav på Golan-høydene mangler i dag legitimitet, og Trump og Netanyahu har folkerettslig grunnlag for at området tilhører Israel. Om FN og EU aldri så mye insisterer på noe annet.