Kultur

I 2012 utga forfatteren, skribenten og samfunnsdebattanten Lily Bandehy boken «En slette av valmuer» – en bok som sitter i deg lenge hvis du har lest den. Historien tar utgangspunkt i det miljøet Lily Bandehy vokste opp i – landsbygda i sjahens og senere Khomeinis Iran, og to kvinneskjebner fra forskjellige tidsepoker.

I Lily Bandehys siste bok – «Smaken av kirsebær» – tar hun også for seg to forskjellige kvinners liv, men denne gangen krysser deres veier hverandre. Den ene er en psykiatrisk sykepleier – Lily selv – som en dag mottar en ringperm med håndskrevne notater fra en pasient som forteller at dette er hennes liv, og hun ber Lily skrive bok om henne. Kvinnen – Veslemøy – er narkoman og prostituert, og notatene dokumenterer et liv ingen unner sin verste fiende. Men hvorfor var det nettopp Lily som fikk notatene? For å sitere Veslemøy: Jeg er narkoman og du er utlending, vi er begge «utafor».

Når Lily Bandehy skildrer fra sine år i Iran før hun flyktet til Norge, er det som om hun skildrer kulturen, naturen og menneskene i bilder og farger – du lukter sjasminen, du ser for deg granateplene som faller fra treet nattestid, og du opplever den spirituelle delen av islam slik den er blitt overlevert i generasjoner, før Khomeini trakk et sort sjal over alt og alle for å ta livet av en av verdens eldste kulturnasjoner – Persia.

Den samme følelsen sitter man igjen med når hun beskriver steinhuset på lavaøya langt ute i havet der hun isolerer seg for å lage bok av Veslemøys notater. Du hører havet, du ser dønningene og du blir kjent med de få som bor der. Noe helt annet er det som gjengis av Veslemøys notater. Det har åpenbart vært en prøvelse å få dette ned på papiret, for Veslemøys liv kom galt ut allerede fra starten. Er man født blant akademikere, blir man gjerne akademiker selv, men er du født blant rusmisbrukere, så skal det godt gjøres ikke selv å bli rusmisbruker. Og er du rusmisbruker, så er veien kort til å bli prostituert, noe skal man jo tjene penger på for å finansiere misbruket. Og vi kvinner sitter med en gullgruve mellom bena, for igjen å sitere Veslemøy.

Med denne boken viser Lily Bandehy at de som lett settes i bås som horer og narkomane, er medmennesker med hver sin skjebne. Trenger man gjennom skallet, har dette mennesket en historie å fortelle, bare man oppnår den nødvendige tillit. Under boklanseringen hos Fritt Ord, som har støttet utgivelsen, ble det presisert at alt forfatteren skriver om, er fakta og at personene er virkelige, selv om vi får tro at Veslemøy egentlig heter noe annet, og at historien er litt omskrevet slik at ikke helsepersonellovens krav til taushetsplikt blir brutt. Lily Bandehy har derfor skrevet en dokumentarisk bok, men i romans form. Og hun setter det opp mot sitt eget liv og alt hun har forlatt da hun for 30 år siden flyktet fra Iran til Norge etter å ha vært aktiv motstander av prestestyret. Hun blir aldri helt norsk, og bra er det, for det er nettopp forfatterens kulturelle bakgrunn som gir boken farge og spenning, og som gjør at den er vanskelig å legge fra seg.

På den måten er Lily Bandehy et levende eksempel på at når man flykter fra én kultur til en annen i godt voksen alder så ender man i en slags spagat. Man kan fremstå som godt integrert, kanskje endog assimilert utad, men den kulturelle bakgrunnen du har vokst opp med bærer du alltid med deg. Det så vi i «En slette av valmuer» og det opplever leseren på nytt i «Smaken av kirsebær».

Boken er dedikert alle kvinner med verdens eldste yrke, og alle inntekter fra boken utover de første 1000 eksemplarer går til Frelsesarmeen. Bare det burde være nok til å si løp og kjøp.
Måtte det komme flere slike bøker fra Lily Bandehy.

Solum Forlag 2019
180 sider, kr. 329,00
ISBN 978-82-560-2089-8

Kjøp Oriana Fallacis bok her