Tavle

Frans Pourbus d.e. (1545–1581), detalj fra «Jesu korsfestelse med jomfru Maria, evangelisten Johannes og Maria Magdalena», olje på tre, 107 × 75,4 cm, Eremitasjen, St. Petersburg. Foto: hermitagemuseum.org / Wikimedia Commons.

I kristendommen finnes to fortellinger som vi godtar. Selv om vi ikke nødvendigvis tror på dem som sanne, godtar vi dem som akseptable, og vi har ingen sanksjoner eller straff for å fortelle disse to historiene i offentligheten.

Den ene er historien om at Jesus er både gud og menneske – dvs. at det guddommelige manifesterer seg i mennesket. Denne historien forteller vi i julen.

Den andre historien forteller vi i påsken, som vi nå går inn i.

Det er historien om en mann, en menneskelig skikkelse, som oppfatter seg selv som Guds avkom og som en del av dette guddommelige, og som opplever at hans opphav – Gud – har sveket ham.

«Hvorfor har du forlatt meg!?» spør Jesus. Her har vi altså en mann som tillater seg å tvile på Gud. Dette er to fortellinger om kristendommens grunnleggende syn på menneskets plass og forhold til Gud.

Dette menneskesynet har gjort våre tanker om menneskets verd og vår rett til religionskritikk og rett til å avvise Gud, mulig. Med andre ord – denne tanken har gjort vår opplysningstid og humanisme og ateisme mulig.

Islam har ingen slike fortellinger.

Islam avviser tanken om Jesus som manifestasjon av Gud i mennesket. Islam har aldri hatt noen opplysningstid. Ingen ateisme. Ingen religionsfrihet eller kritikk.

Det er kulturrelativistisk sett regnet som ufint å sammenligne islam med kristen kultur. Det er ikke så rart. Islam kommer sørgelig til kort. Det synes jeg det burde gå an å innrømme.

Om det er noen som synes at dette er en fin grunn til å rakke ned på muslimer, har de bommet totalt, men det får være deres egen bommert.

 

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her