Kultur

Når man ser nærmere på europeisk historie, legger man fort merke til at noen av Europas viktigste kulturnasjoner har vært i konflikt med hverandre, og det har ført til ødeleggende kriger – med seier eller nederlag, og påfølgende revansjelyst.

Ett av de mest langvarige (men langt fra den eneste) har vært mellom Frankrike og Tyskland, fra 1870 til 1945. I 1870 erklærte Frankrike Tyskland krig, og tapte godt og grundig. Det franske keiserdømme ble avskaffet, og Tyskland ble samlet til ett keiserrike – som besto til november 1918.

Marsjen Sambre et Meuse ble i 1870 komponert av Robert Planquette (1848-1903) til en tekst av Paul Cezano. Marsjen har fortsatt en høy status i Frankrike.

I 1914 var det atter krig, og den 12. august seiret et bayersk regiment i kamper nær Badonviller i Meurthe-et-Moselle, Nordøst-Frankrike. Stedet het opprinnelig Badenweiler, men ble annektert av Frankrike i 1766. Komponisten Georg Fürst (1870–1936) skrev Badonviller Marsch til minne om denne seieren.

Etter Paul Hindenburgs bortgang i 1934 ble marsjen omdøpt til Badenweiler Marsch, og mer eller mindre brukt som Leitmotif for Hitler når han personlig var til stede. Men marsjens opprinnelse er definitivt ikke nazistisk. Her fremføres den i Berlin av et multinasjonalt orkester.

Vi avrunder med Yorkscher Marsch, skrevet i 1808-09 av ingen ringere enn Ludwig van Beethoven (1770-1827), fremført av et japansk marineorkester.

Salig Agnar Mykle (1915-1994) bemerket i Rubicon (1965) at det er vel og bra med divisjonsmusikker – men tenk om vi kunne ha hatt musikkdivisjoner. (Hans far var divisjonsmusiker i Trondheim).

Disse tre marsjene er ganske like i uttrykket, og viser et solid musikalsk håndverk. Men vi er rett og slett ikke i stand til å gi dem en upartisk vurdering. Opprinnelsene er mer enn velkjent, og man har kanskje alt for lett for å forbinde (i alle fall Sambre et Meuse og Badonviller) med sjåvinisme. Særlig Badonviller kan vekke ubehagelige assosiasjoner. Men det kan ikke komponisten lastes for.