Gjesteskribent

Politikere og hovedstrømsmediene skaper i dag enda mer storm i det budsjettmessige vannglasset rundt «Human Rights Service».

Hvorvidt man er for eller mot en pengestøtte på 1,8 eller 1,3 millioner kroner til denne miniatyrorganisasjonen gjøres både til et vesentlig budsjettspørsmål og til et viktig argument i debatten om hvilken side KrF skal velge på Stortinget.

Det er snakk om halv million kroner. Dette er ingenting i økonomisk sammenheng.

Samtidig har det forelagte budsjettet en samlet post på «Integrering- og mangfold» som er på hele 13,5 MILLIARDER kroner, hvorav hele 2,3 MILLIARDER alene skal brukes på enslige mindreårige asylsøkere.

Dette får knapt noen medieoppmerksomhet. Hvorfor ikke?

Da familien på seks personer på begravelsesreise fra Afghanistan til Norge søkte om opphold i Norge for noen dager siden, valgte ingen av de store riksdekkende mediene å trykke NTB-meldingen om hendelsen. En hendelse som i praksis kan koste norske skattebetalere flere titalls millioner kroner.

I dag sprer hele hurven NTB-meldingen om den halve millionen til HRS. Hvor er balansen? Hvordan kan man forsvare seg mot anklager om politisk slagside når virkeligheten er slik som dette.

Det er utrolig viktig at mediene snart skjønner hvor akterutseilt og irrelevante de kommer til å bli hvis de fortsetter på denne måten. Agendastyringen blir så transparent at den sluker troverdigheten med store jafs.

Dette er ikke en Trumpistisk anklage om «løgn-media». Jeg er i utgangspunktet veldig opptatt av at samfunnet må ha troverdige redaktørstyrte medier. Men de må dekke virkeligheten på en balansert måte. De kan ikke styre den offentlige samtalen inn på irrelevante fillesaker og bort fra temaer som er ideologisk vanskelige for venstresiden.

Mediene skal være et korrektiv. Et korrektiv til alle aktører i samfunnet, inkludert dårlige politiske idéer på venstresiden.