Sakset/Fra hofta

Tre politimenn ser vekk: Bak dem det tilgrisede skiltet til det konservative partiet som holdt landsmøte i Manchester 6 oktober 2015. Foto: Suzanne Plunkett/Reuters/Scanpix

Tim Stanley, kommentator i the Telegraph, svarer nei:The police have changed, and I don’t trust them any more.

Hans observasjoner kommer ikke som noe sjokk på Document-lesere. Likevel er det nedslående å lese at fremtiden betyr mer av det vi liker minst: Et politi som er mer opptatt av politisk korrekthet, av å rekruttere minoriteter, forfølge hatytringer og diskriminering, enn å sørge for borgernes trygghet.

Det har gått så langt at politiet i West Yorkshire sier de vil legge vekk en bestemt type saker. Men dette er jo samme linje som norsk politi følger: Saker henlegges selv med kjent gjerningsmann.

It turns out that the West Yorkshire force has set a target for “screening out” 56 per cent of cases brought to their attention, in other words they won’t be investigating the equivalent of 145,000 offences per year. One academic speculates that it’s probably theft, criminal damage and vandalism that will be ignored.

Politiet følger nå samme måloppnåelsespolitikk som andre etater, når visse forbrytelser lukes ut. Tenk hvis dette hadde vært politikk innen helsevesen og skole, sier Stanley: Et polit som har som bevisst linje ikke å beskytte folks eiendom er ikke lenger et politi.

imagine schools setting a target for churning out illiterates or the NHS for cancers gone untreated. Perhaps the West Yorkshire coppers are just being realistic about what they can and can’t do, but that’s little comfort to the locals living with a recorded crime rate that’s gone up 11 per cent year on year.

Politiet klager over for lite ressurser, og at de må prioritere, men det er ikke hele forklaringen. Politiet har selv valgt å politisere arbeidet. De velger selv å være mer opptatt av hatforbrytelser enn vold.

But there’s a niggling feeling at the back of my mind that what the police have become isn’t a product of only necessity but also of choice. That the millions spent on historic sex abuse cases or the obsession with hate crime or the endless celebration of diversity and equality represent a conscious decision to do one thing rather than another, to crack down on abusive tweets rather than, say, vandalism. And it’s motivated by ideology.

Tim Stanley vrøvler en smule når han sier at middelklassen nå oppdager hva de lavere klassene alltid har visst: At politiet alltid har vært politisk. Men det er forskjell på klasseforakt og politisk korrekthet. Det siste ser med mistenksomhet og fiendtlighet på de verdiene som har vært tradisjonelt britiske. Det er noe nytt og truende.

Det Stanley observerer er muteringen av 68-er-kulturen i møte med flerkultur, identitetspolitikk og islam. Det er denne miksen som gjør politiet mistenksom og fiendtlig mot vanlige mennesker, særlig hvis de virker konservative.

But a change to the establishment that began in the Sixties has percolated slowly through the liberal welfare state and increasingly public services don’t do what many long assumed they existed to do: schools care less about teaching, universities discourage intellectual inquiry, Conservatives don’t conserve and Labour has little to do with the working-class. The police haven’t stopped policing – that would be a ridiculous assertion – but they do it in a different way than they did, shaped by new priorities. For anyone who doesn’t share their contemporary world view they risk becoming, well, like an occupying force.

Stanley har en annen skarp observasjon: At det er noe truende i den politiske korrekthetens dosering. Det som tyter ut av NRK 24/7 er noe annet enn bare nyheter, det er en konstant terping på visse ting som ikke sies med rene ord. Vi skal vokte oss for hva vi sier.

One of the real miseries of political correctness is that it forces us all to pretend to be what we’re not, to obsess about saying the “wrong thing” and lose our natural relationship with those who we ought to feel totally at ease with.

Folk passer seg for hva de sier. Det ligger et stort tap av trygghet i denne utviklingen. Hvis politiet blir symboler på en etat som håndhever meningsforbudet, er det ikke rart at stemningen i samfunnet endres, til en slags følelse av limbo i det offentlige rom: Det forvandles til et slags ingenmannsland.

Lov og orden var ett av Trumps sterkeste kort og er det fortsatt. Kriminalitet og anarki følger i den politiske korrekthetens kjølvann. Utviklingen i Vest-Europa har gått lenger enn i USA. Det virker å være færre motkrefter.

I want to believe that beneath the surface, the police force is still stuffed with old-fashioned coppers who simply want to keep the streets safe – and maybe that is the truth. But when on the one hand you see crime going up and on the other all you hear the police talking about is political correctness, one has to assume they’re no longer interested in doing the job as it was once defined,

Stanley spør om ikke resultatet kan bli at folk tar loven i egne hender. Men så langt har ikke befolkningen i Vest-Europa vist tegn til det. Vi ser ikke noen tegn til hevn eller gjengjeldelse, og det er på en måte enda skumlere. Hva vil skje med et samfunn som har mistet evnen til å forsvare seg?

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Les også

-
-
-
-
-