Tavle

To korte notiser, som ved første blikk ikke ser ut til å ha noen større logisk forbindelse, forteller ved litt nærmere ettertanke den samme historien: Privatskolene får flere elever, og kinoene får færre besøkende.

Det med kinobesøkene har langt på vei en teknologisk forklaring. Hjemmene har i stadig større grad et filmtilbud som erstatter kinoenes. Men stua hjemme kan ikke erstatte magien ved det store lerretet i mørket, ei heller følelsen av å være sammen med andre om filmopplevelsen eller muligheten til å sosialisere i forbindelse med kinobesøket.

Klassekampen skriver at unge mellom 16 og 24 år i gjennomsnitt gikk på kino ti ganger i året i år 2000, mot drøyt fire ganger i 2016. Når vanen med stadig oftere å velge bort kinolokalet setter seg hos de unge, forsvinner den neppe med årene.

Uansett handler begge fenomener om at barn og unge har mindre fellesskap med allmennheten. Flere unge på privatskole betyr færre unge i den offentlige skolen. Og flere unge sitter hjemme.

Fellesskapsarenaene hvor man har muligheten til å stifte bekjentskap med andre enn dem man blir introdusert for gjennom familie, nettverk og sosial klasse, får altså litt mindre betydning. En tråd eller to i den sosiale teksturen er litt mer tynnslitt.

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!