Sakset/Fra hofta

Av en eller annen grunn har det gått den norske offentligheten hus forbi at statsråd Sylvi Listhaug nylig er blitt intervjuet av det britiske tidsskriftet The Spectator.

Det er ikke hverdagskost og i seg selv en anerkjennelse at en norsk politiker får omtale i verdens eldste ukemagasin – en toneangivende kvalitetspublikasjon som står det konservative partiet i Storbritannia nært, og som i fjor førte en vellykket kampanje i favør av Brexit.

Legg til at den norske innvandringsministeren overfor redaktør Fraser Nelson legger for dagen en analyse av migrasjonsspørsmålet som er på et nivå himmelhøyt over den europeiske venstresidens, og det er lettere å forstå forbigåelsen: Listhaug må for all del ikke anerkjennes. I en bedre verden ville et slikt intervju ha stått i en norsk avis.

Norge har ikke tatt imot flere enn 2000 asylsøkere hittil i år, skriver Nelson, men det beroliger ikke Sylvi Listhaug, som mener at en streng innvandringspolitikk er viktig for Norge i det lange løp:

‘We have a big challenge now to integrate those with permission to stay in Norway to make sure they respect Norwegian values,’ she says. ‘Freedom to speak, to write, to believe or not to believe in a god, how to raise your children.’ Also, she says, what not to do. For example: ‘It is not allowed to beat your children in Norway.’

Redaktøren bemerker at det handler om uvanlig klar tale når en statsråd trekker en linje mellom migrasjon og fysisk avstraffelse av barn. Listhaug bemerker at Frp var tidlig ute med å påpeke at masseinnvandring ikke er problemfritt. Hun sier det ikke, men viser i praksis at hun følger opp den tradisjonen.

Listhaug anser ikke exodus i 2015 som en forbigående krise, men som del av en trend:

‘Africa is going to gain almost 500 million more people by 2030,’ she says. ‘Much of the Middle East and Africa is fragile. People have difficult lives but can see via mobile phones that life in the West and in Europe is quite different. So I understand why they would like our life, our kind of standards. But it’s not sustainable to integrate so many.’

Nelson innvender at Norge er så rikt og har få problemer. Men det er fordi vi har vært varsomme, repliserer Listhaug. Men det er flere trender som vil gjøre seg gjeldende i fremtiden:

‘Many of the jobs here today perhaps will not be here tomorrow. Working in supermarkets for example — those kind of jobs that don’t need higher education. Those who come to Norway without any education — what are they going to do in the future if this continues?’

Vi vet noe av svaret: i beste fall slenge på sofaen, i verste fall begå ran, voldtekt og jihad, i nest verste fall undergrave det ordnede arbeidslivet. Det holder å kaste et blikk rundt i Europa.

Spectator-redaktøren lurer på om Norge kan rettferdiggjøre innstramninger moralsk. Er ikke dette et dilemma for Listhaug, som er kristen, om enn hun er skeptisk til den sosialistiske norske kirken? Nelson vet nok svaret, han har selv gitt spalteplass til Paul Collier, som sier at nasjoner også har en legitim rett til å forsvare seg selv.

Listhaug gjør ikke det resonnementet, men peker på at dagens praksis allerede er umoralsk:

‘For me it’s a moral issue as well. You can’t just help the ones you see. You have to think about the millions you don’t see and that have a very difficult life in the world.’

Den norske statsråden har truffet sin britiske kollega Brandon Lewis. Han gav henne informasjon som styrker poenget hennes:

‘The immigration minister here in Britain said that for the price of helping 3,000 young people here, he could help 100,000 children in other parts of the world.’

Hvor mange flere opplysninger trengs egentlig for å innse at det ikke er intellektuelt respektabelt å forsvare asylinnvandringen til de rike landene? Det er på alle måter bedre at de blir i sine nærområder: Det er kortere vei hjem når konfliktene på hjemmebane er over, det koster mindre for verdenssamfunnet, og det undergraver ikke de velfungerende landene. Tiden har løpt fra FNs flyktningekonvensjon av 1951, mener Listhaug:

‘It was an agreement for its time,’ she says. ‘But when people travel through 20 countries to come to a safe haven, I think people can see that this is not right. You could have a safe haven in your neighbouring country, so why go so far?’

Western countries that define their virtue by the number of refugees they let in, she says, also face a moral question: ‘Why should we have a system that works for the people who have money [to pay for the journey] while the rest of the refugees and people in need don’t have the money to go?’

Det er kanskje å banne i kirken i disse #MeToo-tider, og kona får ha meg unnskyldt, men man får jo lyst til å kaste seg over henne og overøse henne med kyss. Det viktigste Listhaug gjør, er å peke på helt elementære fakta som de aller fleste ikke tenker over, og vise absurditeten i seiglivede, forstokkede oppfatninger. En ren oppdragergjerning. Det folk burde gjøre, er å se seg rundt og prøve å bruke hodet – en øvelse som faller de færreste naturlig i en tid med tallrike distraksjoner som smarttelefoner, såkalt sosiale medier, billige kjemiske stimuli og hyppige fluktreiser til utlandet.

Vi er endt opp i en situasjon hvor presumptivt voksne og tilregnelige personer ikke gjennomskuer svindelen i det at «barn» av Kabuls middelklasse reiser til Norge for angivelig å flykte fra krig og forfølgelse. Det blir et psykologisk mysterium for ettertiden hvordan vårt land kunne omgjøres til et slikt galehus. Det er av og til man tror at Norge er et kjempedigert Milgram-eksperiment.

Nelson nevner Listhaugs reise til Sverige, og påpeker at hun i likhet med sin danske kollega Inger Støjberg får gjennomgå i offentligheten.

I ask Listhaug if she is getting used to being called cruel and heartless. How does it make her feel? ‘I don’t give a damn,’ she says.

That’s the spirit, Sylvi.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!