Det jeg avskyr mest med filosofene er uttømmingsprosessen som finner sted i deres tankegang. Jo oftere og med større behendighet de benytter sine fundamentale begreper, desto mindre blir det igjen av verden omkring dem. De er som barbarer i et stort og fornemt slott fullt av vidunderlige verker. Der står de i kortermede skjorter og kaster alt ut av vinduet, metodisk og ubønnhørlig: stoler, malerier, tallerkener, dyr og barn, helt til det ikke er annet enn tomme rom igjen. Av og til blir også dørene og vinduene fjernet med det samme. Det tomme huset blir stående tilbake. Og så innbiller de seg at denne herjingen har ført til en forbedring.»

Elias Canetti