Kommentar

Theodore S. Kittelsen: Peer Gynt i Dovregubbens hall

Stortinget vedtok før ferien Norsk Transportplan 2018-2029. Selv om planen er ambisiøs, vil det ta uendelig lang tid før Norge får et tilfredsstillende vei- og jernbanenett.

Dette har ikke bare med planer og penger å gjøre, men også med fremdrift, kultur og manglende tempo i så godt som alt som har med statlig aktivitet å gjøre. Det virker som begrepet «Lus på tjærekost» er idealtempo for statens byggevirksomhet.

Da importen av personbiler ble frigitt i 1960, slik at alle som ville kunne kjøpe seg ny bil, var senere statsminister Trygve Bratteli samferdselsminister. Han forsto, som de fleste andre, at bilismen forutsatte et helt annet og bedre veinett. Han fikk utarbeidet og vedtatt i Stortinget en omfattende plan for veiutbyggingen.

Slik ble det for eksempel bygd motorveier vestover og nordover fra Oslo. Motorveien nordover var allerede i 1964 kommet til Kløfta i Ullensaker kommune. Det husker vi godt fordi vi det året gikk på befalsskolen på Trandum og permbussen til Oslo kom inn på motorvei da vi kom sørover til Kløfta.

30 år senere var motorveien allerede kommet til nabokommunen Eidsvoll og to tiår deretter også nådd Stange kommune i Hedmark. To kommuner på 50 år – det er Norge det. I mellomtiden var Norge blitt oljenasjon, slik at det av den grunn også ble nødvendig med bompenger. I dette tempoet med to kommuner pr. halve århundre kan leserne selv regne ut når vei med motorveistandard forbinder Oslo med Trondheim.

E18 fra Vinterbro gjennom Follo og Indre Østfold til riksgrensen ble planlagt tidlig på 1980-tallet. Ifølge Norsk Transportplan vil den stå ferdig i 2030 – 10 mil på 50 år. Motorveiplanene for E6 gjennom Gudbrandsdalen ble godkjent i 1973. Ny E6 blir tidligst ferdig 60 år senere.

Stortinget vedtok i 1992 å bygge jernbanetunnel mellom Sandvika og Ringerike for å forkorte Bergensbanen. 25 år senere er arbeidet ennå ikke påbegynt.

Men alt tar ikke tid – hvis prosjekter ledes av målbevisste og handlekraftige ledere. Bodø hovedflystasjon er et eksempel. Regjeringen følte det hastet med å bygge en hoved-flybase i nord. En ung sivilingeniør ved navn Hans Heieraas fikk i oppdrag å planlegge og lede byggingen en komplett jagerflybase i Bodø. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge ga ham i oppdrag å ha arbeidet ferdigstilt på 18 måneder. Papirflytterne i Oslo blandet seg inn i prosessen. De mente at den fremherskende vindretningen i Bodø var fra øst og ikke vest, som Heieraas la til grunn. Han gadd ikke å krangle med dem og kom med det geniale svaret – å snu rullebanen 180 grader! Heieraas rapporterte til Hauge som fikk det som han ville. I 1952 sto flybasen ferdig – som bestilt. I vår tid ville en på halvannet år ikke en gang blitt ferdig med en forstudie av et forprosjekt til en konsekvensutredning.

Seks år etter 22. juli er spaden ennå ikke stukket i jorden for nytt hovedkvarter for Politiets beredskapstropp. På den tiden kunne en ha bygd fire flybaser av Bodø-typen.

Det myldrer av papirflyttere i staten. Skal det bygges en ny fylkesvei, har ikke mindre enn 22 statsetater rett til å uttale seg – vi hadde nær sagt: Mot veien. Det er alltid en særinteresse som har forkjørsrett foran folks fremkommelighet og trafikksikkerhet.

Slik går det når vi ikke lenger har politikere av Jens Chr. Hauges format, men lar oss lede av temposvake folk som syns det holder med sneglefart.