Den lettelsen som det politiske establishment følte idet Alexander Van der Bellen vant på målstreken over Norbert Hofer i det østerrikske presidentvalget, viser at deres generelle innstilling til politikken er et ønske om å klamre seg fast til et status quo hvis dager er talte.

Man kan velge hvem som helst, bare ikke en som vil forandre kursen staket ut av the establishment. Hvem som helst, bare ikke Hofer, bare ikke Le Pen, bare ikke Trump, bare ikke Wilders, etc. Det viktigste er at den identitetsmessige og sosiale likevekten som følger av at den etablerte kasten beholder makten, kan vedvare.

Sett fra den reelle politiske opposisjonens synsvinkel forholder det seg motsatt. Mange ser ikke ut til å forstå nettopp dét.

En som forstår det, er den amerikanske statsviteren Walter Russell Mead, som nylig har skrevet en kommentar til den amerikanske presidentvalgkampen i The American Interest. Hva er det Trumps suksess egentlig bærer bud om? spør han seg, og gir selv svarene.

ANNONSE

Forvirringen hos kommentariatet skyldes at det har sluttet å observere den delen av verden som betyr noe, for heller å overdriver personfokuset, skriver Mead.

[T]he U.S. press burns through vast resources of energy and time over-reporting and over-analyzing every random twist in a grossly over-hyped presidential campaign season that now stretches out across two of every four years. The country would be much better off if both news writers and news readers paid less attention to the horse race and more attention to the events and trends that are reshaping the world—and that will have more impact on the next four years than the personality of the person elected to occupy the Oval Office.

En demokratisk president etterlater lav arbeidsledighet og en brukbar økonomi, så hvorfor har en outsider som Trump likevel muligheten til å vinne valget?

Det er fordi mange mennesker har en følelse av at ting går i gal retning, og at de identifiserer seg med en kandidat som mener det samme:

Trump is an unconventional candidate whose proposition to the electorate isn’t about particular policy stands, experience, credentials or even personal and political honesty. Trump is the purest expression of the politics of ‘NO!’ that I personally can recall. He’s the candidate for people who think the conventional wisdom of the American establishment is hopelessly out of touch with the real world. He’s the little boy saying that the emperor, or in this case, the aspiring empress, has no clothes.

Dette vil ikke Trump sitte og se på. Han vil altså stanse ferden i gal retning, og derfor vinner han folks oppslutning:

What energizes the Trump phenomenon is the very power of rejection: people who think the train is about to head off a cliff want to pull the emergency cord that stops the train even if they don’t know what happens next.

Washington fremstår som intet mindre enn den iskalde oversykepleieren i Gjøkeredet:

To many of Trump supporters, Hillary Clinton looks like Nurse Ratched in One Flew Over the Cuckoo’s Nest: the enforcer of a fatally flawed status quo and the personification of bureaucratic power in a system gone rogue.

Det velgerne sier ved å stemme på Trump, er det motsatte av the establishment: Vi stemmer på hvem som helst, bare ikke en som vil at tingene skal fortsette som nå.

Dagens politiske ledelse virker uvanlig rådvill på mange, skriver artikkelforfatteren. USA roter i utenrikspolitikken, og økonomien har ikke nødvendigvis gode utsikter. Man er gått tom for ideer, og appetitten på noe nytt er stor, ikke minst fordi det gamle fremstår like forferdelig usympatisk som det er mektig:

The interest groups and power centers that surround Secretary Clinton like a praetorian guard—Wall Street, the upper middle class feminists, the African American establishment, the Davoisie, the institutional power of the great foundations and educational bureaucracies, Silicon Valley, Hollywood—have defeated their intellectual and political rivals in their spheres of interest and influence. Supporting her is a massive agglomeration of power, intellect, wealth and talent.

Det har altså utviklet seg et aristokrati i et samfunn som er bygget på fornektelsen av det samme. Det er ikke akkurat som i tiden før den franske revolusjon, men en folkelig reaksjon er likevel: vekk med det!

Hvis Trump kan gjøre livet noe vanskeligere for menneskene som nyter ufortjente privilegier, og han selv ikke er så moralistisk og nedlatede, er det ikke så nøye om han gjennomfører det han har sagt:

His supporters may not expect Mexico to pay for a border wall, but they believe that he doesn’t like unlimited illegal immigration and that he will do something about it. His supporters do not necessarily think he will start a trade war with China, but they don’t think that the conventional approach to globalization is working and they expect him to try something different. At the very least, they believe that he won’t exude serenely toxic moral smugness as he steers the country down a dead end road, that he will at least try to wrench the country off its current course.

Dette gjør ham vanskelig å angripe, mener statsviteren. Og fenomenet han personifiserer er ikke nødvendigvis skadelig heller:

The Trump movement is not an answer to our problems, but the social instinct of revolt and rejection that powers it is a sign of social health.

Vi ser akkurat det samme opprørert i Europa, og det er tale om et sunt opprør også på vår side av Atlanteren. Men vår politiske elite prøver febrilsk å portrettere tegnene på helse som tegn på sykdom. I lengden kommer de ikke til å lykkes. Det vet det selv, og de vet at vi vet.

 

The American Interest

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629