mass-baptism-germany

I Tyskland er det et økende antall asylsøkere fra muslimske land som konverterer til kristendommen, skriver Sunday Times. Avisens Berlin-korrespondent Bojan Pancevski, som kan fortelle om massedåpsseremonier – sågar i bassenger og innsjøer – samt nye fjes i kirkene, har møtt noen av dem:

His name was Muhammad when he arrived in Germany last year to seek asylum, but after converting from Islam to Christianity the 23-year-old Iranian calls himself Benjamin.

Standing in front of the Trinity Lutheran Church in Steglitz, a leafy Berlin suburb, the young man, who declined to give his surname, claimed that he would face persecution if he were forced to return to Iran.

“I converted because Christianity means freedom and peace,” he said in shaky German.

Fenomenet avføder litt forskjellige refleksjoner. Det er på den ene siden en god ting for omgivelsene hvis en person i dypet av sitt hjerte oppgir Muhammed som ideal til fordel for Jesus. På den annen side oppstår det tvil om hvor stor andel av konversjonene som er reelle.

ANNONSE

Gottfried Martens er lutheransk prest i Steglitz, og har døpt flere hundre konvertitter siden i fjor. Med hjelp av tolker arrangerer han kurs i kristen tro av tre måneders varighet innen han lar noen døpes. Ikke alle er like interesserte:

After noticing that interest in his exegesis of the Third Commandment was slowly waning among the predominantly young male listeners, Martens wound up his lecture by explaining the meaning of the Pentecost holiday, advising his flock to do their shopping early as “shops will be closed” on Monday.

Vel så interessant er det muligens at kursdeltagelsen i praksis er en inngangsbillett til Tyskland:

Conversion from Islam to Christianity is considered grounds for asylum in Germany, since in many Muslim countries apostasy can lead to persecution or punishment — in some cases, death.

En dypt ironisk side ved situasjonen er altså at kirken i praksis opptrer som en myndighet, idet den tildeler asylsøkere en status som styrker deres søknad.

Ironien er dobbel, for myndighetene er mer interessert enn kirken i å undersøke om konversjonene er reelle:

Faced with the difficult task of separating true believers from opportunists, migration officials test migrants’ “motivation” and the “importance” of their religious conversion by asking them to list the Ten Commandments or explain the significance of Easter. No figures are given for what proportion are rejected.

Clerics, including the representatives of mainstream churches, reject such tests.

Albert Babajan, som er pastor i en pinsevennmenighet, viser en nokså skandaløs skjødesløshet i så måte:

Babajan admitted that “around two-thirds” of his flock are converting to improve their chances of getting asylum, but added that “life in Christ” begins with baptism irrespective of the original motivation.

Babajan innser altså at mange av asylsøkerne instrumentaliserer troen for egen vinnings skyld, men har ikke noe imot å gjøre seg til instrument selv heller.

Det skurrer kraftig, av flere grunner. For det vil åpenbart ikke alltid dreie seg om genuin kristentro, men som oftest konversjoner av bekvemmelighetsgrunner. Det er da også noe essensielt ukristent ved det å bruke lure tricks for ikke bare å unngå vanskeligheter, men å legge byrden ved egen vinning på andre menneskers skuldre.

Resultatet risikerer å bli at Babajan ikke vil lede noe genuint kristent fellesskap, men simpelthen en lobby. Det er enda et skritt i korrumperingen av samfunnet, hvor forsvaret ikke er et forsvar, skolen ikke en skole, og altså menigheten ikke en menighet – men hvor alle organisasjoner i realiteten ender opp som rene interessegrupper for seg og sine.

Det er i seg selv en form for tribalsamfunn, altså stikk motsatt prinsippene som ligger til grunn for vår sivilisasjon.

 

Sunday Times

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629