Geir Ove Fonn har en tendensiøs og typisk presentasjon av Netanyahu i Vårt Land. Han forsøker attpåtil å late som om en dyktig og klok kommentator som David Horovitz deler hans syn.

netanyahu

Netanyahu besøkte Klagemuren onsdag og stakk en bønn inn i en av sprekkene. Kanskje en takkebønn?

Fonn finner en «liberal» kommentator i Ha’aretz. Netanyahu er alt annet enn liberal. Han er Israels Le Pen. Er det faren eller datteren? Uansett: han er dirty.

– Netanyahu brente sine broer overfor den arabiske minoriteten gjennom sine formaninger på valgdagen, med et rasistisk skjær som hittil har vært forbeholdt trøbbelmakere lenger til høyre. Han satte fyr på skipene som bærer mesteparten av lasten med Israels bånd til det internasjonale samfunnet, spesielt Obama-administrasjonen, når han plutselig gikk bort fra sin tilslutning til prinsippene om en palestinsk stat, skriver Shalev, som mener Netanyahus kraftige høyredreining i valginnspurten kan få motstandere til å framstille ham som en israelsk Le Pen.

Rasisme er blitt liberales svar på politisk motgang. Det er snart det eneste argumentet de har igjen.

Hamas-vennlige Dag Henrik Tuastad har fulgt valget fra Ramallah, og sier det som trengs: Palestinerne ble styrket i sin overbevisning om at de må gå alene mot en egen stat.

I den israelske nettavisen The Times of Israel skriver David Horovitz at Netanyahu snappet valgseieren ikke gjennom å appellere til sentrum, men ved å satse på et hardt og høyredreid budskap rettet mot egne kjernevelgere og den israelske høyresiden.

– I løpet av mandagen og tirsdagen trappet han opp sin forpinte retorikk med stadig mer haukaktige standpunkter, skriver Horovitz, som mener Netanyahu har malt seg inn i et hjørne med holdninger som «fører ham på kollisjonskurs selv med Israels nærmeste allierte internasjonalt».

Dette er rett og slett løgn. Horovitz er pragmatisk og moderat og uttrykker beundring for Netanyahu: Han er i en egen divisjon.

De eneste ordene norske journalister kan bruke, er hentet fra venstresidens rustkammer: Hauker. De man ikke liker, får slike etiketter.

Men Horovitz bruker ikke den slags forslitte begrep.

We’ll see the specifics of his coalition. We’ll note who he chooses as his defense minister, his foreign minister, his justice minister — outspoken hawks or gentler figures? Will he push legislation that highlights the Jewish character of the state and subtly relegates its democratic nature? Will he employ healing rhetoric as regards those ostensibly over-voting Israeli Arabs? Will he address widespread domestic concerns about the high cost of living, soaring housing prices and the growing inequalities between Israel’s haves and have-nots? Will he find a path through the conflict over ultra-Orthodox military service? Will he shift to a less dogmatic position on the two-state solution, stressing that he cannot envisage Palestinian statehood in the current Middle East reality but allowing for the possibility of change? Will he move to seize the opportunities he has frequently cited to build alliances with those Arab states that share Israel’s profound concerns about Iran’s nuclear drive and the imminent US-led deal with Tehran? Will he seek to ease the strains with an Obama administration that, he believes, wanted to see the back of him?

Fonn møter en likesinnet i New York Times’ Isabel Kershner:

 

From the capitals of Europe, to Washington, to the West Bank, to the streets of Israel, even while his critics said Mr. Netanyahu had reaffirmed his reputation as a cynical, calculating politician, it appeared that his approach succeeded in drawing votes from other right-leaning parties.

Det er merkelig at når høyresidens politikere gjør det alle politikere gjør, beregner sitt publikum, blir de anklaget for kynisme. Ariel Sharon ble fremstilt på akkurat samme måte.

Faktum er at Netanyahu den siste tiden har fremstått som en statsmann. Ledere skal vise ansvar og lede. De er ikke der for å tilfredsstille moralister som Fonn og Kershner.

 

 

http://www.vl.no/verden/netanyahu-f%C3%A5r-refs-etter-valgtriumf-1.345455