Ved hver terroraksjon slår norske medier og politikere fast: – For dette er ikke en sivilisasjonskrig! Det handler ikke om dem og oss!

De er ikke alene om å mene dette. De har en mektig allierte i POTUS: USAs president. Obama gjør hva han kan for å unngå ordet radikal islam. Hans talsmenn nekter for at Vesten er i krig med radikal islam. Han nekter for at terroristene har noe med islam å gjøre. Han nekter for at verdens muslimer har sympati for dem. Dette som før var antydninger, er blitt manifest politikk. Derfor dro ikke Obama eller Biden til marsjen i Paris etter Charlie Hebdo. De risikerte å havne i islamofobt selskap. De risikererte å måtte svare på noen ubehagelige spørsmål.

Denne islamofile policy vekker stadig større motstand blant demokrater og liberale i USA. Det er en debatt som norske medier systematisk fortier, ganske enkelt fordi de er på Obamas parti. De driver selv fortielse og forstillelse.

Jonas Gahr Støre sa det klart og tydelig under et møte i Fritt Ord i fjor: Det er ingen nasjonal oppgave å reformere islam.

Det er det samme for å backe ut av den viktigste oppgaven i vår tid. Som James Kirchick skriver i worldaffairs.org:

 

The great struggle of our time will be whether or not Islam, as it is widely practiced and understood, can achieve a reformation in the same manner as the other Abrahamic faiths. It is for this reason that denying the religious element of that struggle is so counterproductive.

Dette er helt basic, det er «plankekjøring» . Men ikke i norsk debatt. Tvertimot. I Norge har store toneangivende aktører gått inn for å lage en norsk islam. De mener at særlig de unge jentene er bannerførerer for en norsk sosialdemokratisk islam, som hyller «samhold i mangfold». Dette er et prosjekt samtlige aviser, NRK, TV2, regjeringen og opposisjonen går inn for. Erna Solberg sier de unge velger demokrati fremfor radikalisering. Fredsringen rundt synagogen er et fenomen man klynger seg til. Det som måtte være bra med det, blir ikke forsterket av at man ignorerer de negative sidene. En av initiativtakerne Arshad sier at hun kan tenke seg å godta Israel hvis det blir en rettferdig fred, men hun får ikke spørsmål om hvordan den skal se ut.

Norsk offentlighet er så monoton og konsensuspreget at man ikke får øye på at det finnes andre perspektiver. Når man går inn i den amerikanske forstår man plutselig hva som er galt i Norge.

Barack Obama mottar massiv kritikk for sin islamofile linje. En liberaler som Tom Friedman i New York Times skrev 20. januar: Say it like it is.

Last week the conservative columnist Rich Lowry wrote an essay in Politico Magazine that contained quotes from White House spokesman Josh Earnest that I could not believe. I was sure they were made up. But I checked the transcript: 100 percent correct. I can’t say it better than Lowry did:

“The administration has lapsed into unselfconscious ridiculousness. Asked why the administration won’t say [after the Paris attacks] we are at war with radical Islam, Earnest on Tuesday explained the administration’s first concern ‘is accuracy. We want to describe exactly what happened. These are individuals who carried out an act of terrorism, and they later tried to justify that act of terrorism by invoking the religion of Islam and their own deviant view of it.’

This makes it sound as if the Charlie Hebdo terrorists set out to commit a random act of violent extremism and only subsequently, when they realized that they needed some justification, did they reach for Islam.

The day before, Earnest had conceded that there are lists of recent ‘examples of individuals who have cited Islam as they’ve carried out acts of violence.’ Cited Islam? According to the Earnest theory … purposeless violent extremists rummage through the scriptures of great faiths, looking for some verses to cite to support their mayhem and often happen to settle on the holy texts of Islam.”

Denne doubletalk er i lengden uholdbar. Obama har måttet velge og han har valgt retorikkens lune rede, fremfor en brutal verden. Han har nok av støttespillere som gjerne vil at han fortsetter langs denne linjen, som gjør alt for at islam ikke rammes av kritikk.

Something else is also at work, and it needs to be discussed. It is the struggle within Arab and Pakistani Sunni Islam over whether and how to embrace modernity, pluralism and women’s rights. That struggle drives, and is driven by, the dysfunctionality of so many Arab states and Pakistan. It has left these societies with too many young men who have never held a job or a girl’s hand, who then seek to overcome their humiliation at being left behind, and to find identity, by “purifying” their worlds of other Muslims who are not sufficiently pious and of Westerners whom they perceive to be putting Muslims down.

Hadde Obama vært en universitetsprofessor kunne han valgt en slik policy som unnskylder USAs fiender. Men ikke som landets president. Fjorten års sammenhengende krig i muslimske land har akkumulert en del kunnskap. Mange av Obamas politisk nærstående tror ikke sine egne øyne.

Obama innkalte til konferansen mot ekstremisme som reaksjon på Charlie Hebdo-angrepet. Svaret på jihad er altså å diskutere ekstremisme generelt. Dette holder ikke i dagens verden. Under konferansen ble det lest opp en sura som var barbert for det ubehagelige, hvilket ble øyeblikkelig oppdaget. Obama har mistet jordforbindelsen.

Obama svikter USAs fremste rolle, som er moralsk: Å gi eller styrke det politiske rommet som gjør det mulig å ta et oppgjør med de konservative og salafistene og jihadistene. I stedet gjør han det mindre ved å nekte for og ignorere hvor skoen trykker: mainstream-islams problemer med å godta moderniteten, individets rettigheter og politisk frihet. For ikke å snakke om jihad – krigen mot moderniteten.

But reformers can only do that if they have a free, secure political space. If we’re not going to help create space for that internal dialogue, let’s just be quiet. Don’t say stupid stuff. And don’t hold airy fairy conferences that dodge the real issues, which many mainstream Muslims know and are actually starved to discuss, especially women.

Det står en skog av representanter klar til å slå ned dem som våger å påpeke problemene og vil at islam skal moderniseres.

And a remarkable piece in The Washington Post Sunday by Asra Q. Nomani, an American Muslim born in India, called out the “honor corps” — a loose, well-funded coalition of governments and private individuals “that tries to silence debate on extremist ideology in order to protect the image of Islam.” It “throws the label of ‘Islamophobe’ on pundits, journalists and others who dare to talk about extremist ideology in the religion. … The official and unofficial channels work in tandem, harassing, threatening and battling introspective Muslims and non-Muslims everywhere. … The bullying often works to silence critics of Islamic extremism. … They cause governments, writers and experts to walk on eggshells.”

Norske medier og politikerne er på forstillernes og hyklernes side som sier at det ikke er noen problemer, og hvis det er står vi alle sammen mot dem. Det er bare noen få virkelige ekstremister, noen få blant noen få, og de som tiltrekkes av dem er ubefestede sjeler.

Debatten blir et skyggespill der muslimske representanter vet akkurat hva de skal si for å tilfredsstille norske journalister og politikere. De vet at etter det avtalte spillet kommer ikke journalistene eller politikerne til å utfordre dem. Slik blir offentligheten en hykleriets arena, og under dekke av den rykker de ekstreme frem.

I Norge får Lars Gule og Aftenposten gjenklang for at Islam Net skal gjøres til samtalepartner i forebygging av ekstremisme. I Danmark er det flere politikere som igjen tar til orde for at en tilsvarende organisasjon – den ikke-voldelige salafistiske – Hizb ut-Tahrir – skal forbys.

Dette er en kampanje mot det frie samfunn, og det er avgjørende at man ser konturene av den virkelige kampen. Hvis man ser på hva som foregår i USA blir frontlinjene tydeligere, og det gir håp at stadig flere ser hva som står på spill.