Nytt

Senator Joseph I Lieberman kritiserer Obama-administrasjonen for å unngå og utelate ordet «islamist» fra sine sikkerhetsanalyser. Det gjelder også den nye utgaven av National Security Strategy. Ett argument som brukes er at man ikke ønsker å gi vann på mølla til alle som hevder at Vesten er i krig mot islam. Men islamistene har erklært USA krig. Hvordan skal vanlige muslimer våge å stå opp mot islamistene hvis ikke en gang USA tør? spør Lieberman.

Han siterer den kinesiske filosfen Sun Tzu: første bud er – kjenn fienden. Hvis man ikke en gang tør nevne ham ved navn, hva sier det om motet og besluttsomheten?

En annen mer dyster konsekvens av denne outreach-filosofien er at man går som katten rundt grøten der man støter på islamisme, dvs. det gjelder omgang med personer som er en sikkerhetstrussel, og det gjelder administrasjonens egne analyser. Man går i ring og ser bare det man vil se. Malik Nidal Hassan er et grelt eksempel.

The 2006 National Security Strategy did this: It correctly identified our enemy as «the transnational terrorists [who] exploit the proud religion of Islam to serve a violent political vision.» The Obama administration removed those accurate and important words.

One argument administration officials use to defend their avoidance of terms like «violent Islamist extremism» is that they are imprecise and lump together a diverse set of organizations with different goals, motivations, and capabilities. Yet the administration’s preferred alternative term—»violent extremism»—is much more vulnerable to such criticism.

To state the obvious, there are many forms of «violent extremism» with which America is not «at war.» The strategies and capabilities needed to counter the specific threat of violent Islamist extremism are very different from those needed to deal with white supremacist extremists in the U.S. or genocidal militias in sub-Saharan Africa. Yet at no point does the 2010 National Security Strategy explain or defend its repeated use of the nebulous euphemism «violent extremism,» which also has appeared in other strategy documents over the last year.

Obama-administrasjonen identifiserer Al Qaida som fiende. Men den islamistiske fienden er mye større enn som så. Administrasjonens egen ambassadør uten portefølje for kontraterrorisme, Daniel Benjamin, advarte nylig mot den voksende trusselen fra Lashkar e-Taiba som opererer i Pakistan.

Å identifisere fienden som en bestemt organisasjon er dessuten farlig og misvisende, for det er ikke en bestemt gruppe, men en ideologi som USA bekjemper.

Islamismen er politisert islam. Den har et program for et islamisert samfunn som gjør at den havner i konflikt med ikke-islamistiske samfunn.

Some in the Obama administration have suggested that—even if all of these objections were true—calling our enemy «violent Islamist extremists» is not wise because doing so bolsters our enemy’s propaganda claim that the West is at war with Islam. The logic of this argument is completely unsound. Muslims in fact understand better than anyone else the enormous difference between their faith and the terrorist political ideology that has exploited it.

There is no question that violent Islamist extremists seek to provoke a «clash of civilizations,» and that we must discredit this hateful lie. We must encourage and empower the non-violent Muslim majority to raise their voices to condemn the Islamist extremist ideology as a desecration of Islam, responsible for the murder of tens of thousands of innocent Muslims and people of other faiths. How can we expect those Muslims to have the courage to stand and do that if we are unwilling to define and describe the enemy as dramatically different from them?

We must recognize the nature of the fight we are in, not paper it over. The United States is definitely not at war with Islam. But a group of self-identified, extremist Muslims has definitely declared war on us, a war which they explicitly justify by reference to their religion. Muslims across the world see the ideological nature of this struggle. I believe it is disrespectful to suggest they cannot understand these distinctions and act on them.

Til syvende og sist må Vesten henvende seg til ikke-islamister, vanlige muslimer, og behandle dem som mennesker, med tiltro til at deres selvoppholdelsesdrift og fornuft. Man kan ikke unngå problemene ved å unnlate å benevne dem.

Who’s the Enemy in the War on Terror?
The U.S. is at war with violent Islamist extremism, and the Obama administration does moderate Muslims no favor by refusing to recognize this.