Sakset/Fra hofta

Er det greit at den norske staten år etter år stiller ut sin egen innbilte prektighet på samme måte som en attenåring gjør det hvis han låner bilen av foreldre som huser, kler og før ham, og samtidig kaller generasjonen deres for materialistisk?

Finansavisen skriver, og den samarbeidende publikasjonen Dagbladet formidler, at verdistigningen på aksjene i seks amerikanske våpenprodusenter i år har hatt en verdistigning på 45 prosent i norske kroner, en kursøkning som kunne ha gitt fem milliarder ekstra i oljefondet hvis ikke disse aksjene hadde vært utelukket av Finansdepartementet.

Grunnen til utelukkelsen er at oljefondets såkalte etikkråd den 19. september 2005 satte foten ned for å eie aksjer i selskaper som produserer kjernevåpen. Nesten ti år senere aktualiseres altså dette offisielle standpunktet fordi hver eneste norske borger i gjennomsnitt taper en tusenlapp på det.

Her vil noen naturligvis kommentere at etikken av og til koster, og at det langt fra alltid er noe galt med det. Problemet i dette tilfellet er at det som har en vedvarende kostnad i form av mer enn penger, er dumskapen.

For saken er den at vårt land har en utenrikspolitikk hvis aller viktigste element er medlemskapet i en allianse som etter den annen verdenskrig har garantert vår sikkerhet og som fortsetter å garantere vår sikkert, ikke minst takket være amerikanske kjernevåpen.

Dobbeltmoralen er innlysende:

Staten kjøper av dem. Staten selger til dem. Men Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, får ikke investere i dem, skriver Finansavisen.

Det dreier seg om de seks amerikanske våpenprodusentene Honeywell, Lockheed Martin, Raytheon, Northrop Grumman, Textron og Alliant Techsystems. De har den norske staten som kunde og halvstatlige Kongsberggruppen som leverandør.

Men enda verre er den påberopelsen av den moralske overhøyheten: Norge vil gjerne sitte beskyttet under den amerikanske atomparaplyen, men samtidig vise at landet rager høyt over den etisk. Omtrent like ille er inkonsekvensen: en stat bør ikke motsi seg selv.

Bakgrunnen for denne avskyelige tenåringsadferden er altså en beslutning fattet den gangen etikkrådet bestod av Gro Nystuen, Andreas Føllesdal, Anne Lill Gade, Ola Mestad og Bjørn Østbø. Personer som kollektivt manglet en helt grunnleggende forståelse av sitt mandat, som altså ikke var å føre en selvstendig utenrikspolitikk som overprøver nasjonens. Noe de utvilsomt gjorde av ideologiske grunner, også da tre av fem selskaper de noe senere svartelistet i løpet av 2006 var amerikanske.

Mens tenårene hos individer fysiologisk og kalendermessig opphører etter sju år, vedvarer de mentalt etter ni år hos etikkrådet, som i dag består av Ola Mestad, Bente Rathe, Marianne Olssøn, Dag Olav Hessen og Ylva Lindberg. Fire av disse bærer ikke noe ansvar for dumheten fra 2005, men de bærer et ansvar for ikke å ha kjent sin besøkelsestid og rettet opp i den.

Nå som det nærmer seg jul, bør vi kanskje sende en vennlig tanke til stakkars Yngve Slyngstad, og tenne et ekstra lys for ham. For selv om man kan oppnå det utroligste med endel øvelse, kan det ikke være lett for en fagmann å gjøre gode miner til slett spill idet han som en embedsplikt er nødt til å rette seg etter personer som fatter slike beslutninger – kanskje også omgås dem. Måtte han få et behersket nytt år.

 

Etikk koster Oljefondet fem milliarder kroner i år