David Ignatius i Washington Post har et godt grep om shia-triangelet og forklarer godt hvorfor al-Qaida har kunnet gjøre comeback i Irak.  Statsminister Nouri al-Maliki har ødelagt mye av det møysommelige goodwill-arbeidet amerikanerne gjorde i forhold til sunniene.

De stanset utbetalingene til sunni-frivillige som hadde bekjempet jihadistene. Dermed ble forholdet til sentralmakten surt. Borgerkrigen og etterhvert den sekteriske krigen i Syria ga jihadistene et puff.

Men den store spilleren i Irak er Iran, og Iran har spilt sine kort godt, mye bedre enn USA, skriver Ignatius, og glemmer at Iran kan gjøre mye som et demokrati ikke kan, skjønt USA har tillatt seg mye i Irak. Det er derfor ikke en fair sammenligning.

Igantius forteller at Irak har vært instrumentell i iranernes forsyninger av menn av materiell til Syria. Særlig transportministeren har gjort Iran mange tjenester. Det sier også noe om en innblanding som kan bli farlig for Irak.

Kurderne pumper nå olje til Tyrkia via en ny rørledning, uten å spørre Bagdad.

Man kan se det som begynnelsen på en de facto føderasjon.

Valget i 2010 ble vunnet av den vestvennlige Ayad Allawi, og hadde han fått lov til å danne regjering kunne mye vært annerledes.

The greatest irony of all is that Iraqis voted in March 2010 to dump Maliki in favor of an alternative slate headed by Ayad Allawi, a pro-American former interim prime minister. In the horse-trading that followed, however, Maliki and his Iranian sponsors (bizarrely backed by the United States ) ended up forming a new government, withVice President Joe Biden, the architect of U.S. policy (if that’s the right word), proclaiming all the while that “politics has broken out in Iraq.”

 Irans lange arm

Når man leser om iransk engasjement og ressursene de sprøyter inn blekner bildet av en utsultet, boikottet nasjon. Iran har ikke senket ambisjonene, derav den sterke motstanden fra Saudi-Arabia.

The covert campaign in Iraq was directed byQassem Suleimani, the head of the Quds Force of the Iranian Revolutionary Guard Corps (IRGC), and it included a range of different Shiite figures around Maliki. This ability to ride many horses at once is a mark of Suleimani’s operating style. The Iranians also benefit from intelligence relationships that in some cases date back 40 years.

Iran has drawn its cards from a full deck of Iraqi militias. Abu Mahdi al-Muhandis, who allegedly helped plan the 1983 attack on the U.S. Embassy in Kuwait, now directs the IRGC-backed insurgent group known asKataib Hezbollah. Qais al-Khazali, charged with kidnapping and killing U.S. Marines in Karbala in 2007, runs an IRGC-allied insurgent group known as Asaib al-Haq, or the League of the Righteous. A third Iraqi Shiite militia is known as the Promised Day Brigades. At Iran’s covert direction, fighters from all three militias have been sent to Syria to battle Sunni rebels there.

Iran allegedly has been able to use Iraq as a staging ground for operations to support Syrian President Bashar al-Assad thanks partly to Hadi al-Ameri, the Iraqi minister of transportation.He headed the Badr Brigade, a pro-Iranian militia.

Ryktet sier at Iran har bestemt seg for å droppe Nouri al-Maliki. De ser seg om etter en ny mann. Derfor virker det ironisk og alarmerende at USA stepper inn og fyller plassen med Hellfire-missiler. Nå skal Maliki riktignok ha gått med på ikke å innta Fallujah med våpenmakt, men hvor mye er det løftet verdt?

http://www.washingtonpost.com/opinions/david-ignatius-irans-fingerprints-in-fallujah/2014/01/08/75db5f1e-77ed-11e3-b1c5-739e63e9c9a7_story.html?hpid=z2