Kommentar

I løpet av det siste halvåret har hundretusenvis av franskmenn ved flere anledninger tatt til gatene i Paris for å protestere mot en ny lov som gir homofile adgang til å gifte seg og adoptere barn. Men nå som loven er vedtatt, hvorfor opphører ikke protestene?

Med tanke på at lignende lover i løpet av de siste ti-tolv årene er blitt vedtatt blant annet i Nederland, Belgia, Skandinavia og Canada uten at himmel og jord er blitt satt i bevegelse, kan protestene for sekulariserte nordboere fortone seg som krampetrekninger fra akterutseilte religiøse gærninger – selv om deres egne land er unntakene i tid og rom. Og var nå ikke Frankrike engang sekularismens hjemland?

Den som gjør seg slike betraktninger ser kanskje bort fra, eller ikke er klar over, at det både i Frankrike og flere andre vestlige land finnes et større og sterkere konservativt grunnfjell i befolkningen, og at motsetningene mellom det vi forenklet kan kalle konservative og progressive, er mye skarpere enn i vår mindre meddelsomme og mer konfliktsky konsensuskultur.

De fleste vil ha fått med seg at det i USA er politiske forskjeller mellom Stillehavskysten og de nordøstlige New England-statene på den ene siden, og Midtvesten og Sørstatene på den andre siden. Disse kommer gjerne til uttrykk ved at Demokratene dominerer de førstnevnte, og Republikanerne de sistnevnte. Man havner gjerne også på hver sin side i verdispørsmål, som f.eks. abortsaken, som fortsatt er en verkebyll førti år etter at abort i praksis ble legalisert ved en høyesterettsdom.

Om man vender nesen mot Europa, vil det heller ikke være noen nyhet at Frankrikes naboer i sør, Spania og Italia, er splittet på lignende vis, om enn de konservative der er mer stillferdige og ikke flagger symbolsaker like aggressivt. Men også i Nederland og Belgia finnes det konservative segmenter av befolkningen som slett ikke føler noe slektskap med den hedonistiske kulturen, som Amsterdam kom til å symbolisere med sine hasjkafeer og prostituerte i utstillingsvinduer.

Det samme motsetningsforholdet gjør seg altså gjeldende i Frankrike. Det kan være forbløffende stor avstand og gjensidig antipati mellom progressive parisere og mer konservative folk fra provinsen. Og her som de fleste andre steder er det hovedstadsbefolkningen som dominerer politikken, mediene og akademia, hvilket kan etterlate det feilaktige inntrykk at disse er representative for landet som helhet.

For de mange konservative personene er lovgivningen om homofilt ekteskap og ditto adopsjon et utslag av noe de dels oppfatter som sekulær fanatisme, og dels et symptom på en utvikling – med flere andre urovekkende trekk – som de ikke applauderer.

Aktivisten Virginie Merle, som også benytter det humoristiske pseudonymet Frigide Barjot, har i intervjuer anført argumenter som at ekteskapet er til for barna, at barna har rett til en far og en mor, samt at det er uholdbart å bygge familier på retten til sæddonasjon eller utleie av livmor.

Og personene med lignende oppfatninger utgjør ikke nødvendigvis noe mindretall av befolkningen. Meningsmålinger har riktignok vist at 58 prosent av befolkningen er tilhengere av at homofile kan få gifte seg, og ikke bare inngå partnerskap. Men det betyr også at mindretallet er stort. Og hva homofil adopsjon angår, er 53 prosent imot. I dette tilfellet ble altså en lov vedtatt i strid med flertallets vilje. En meningsmåling i september i fjor viste da også at to tredjedeler av de spurte mente at den nye loven burde gjøres til gjenstand for folkeavstemning. Når Hollande har presset loven igjennom, kan han altså sies å ha splittet befolkningen ytterligere.

Når det er sagt, er det nok de færreste av de franske demonstrantene som tror at denne loven i praksis vil gjøre noe stor forskjell fra eller til. I Nederland, hvor homofilt ekteskap har vært lov lenge, er ni av ti homofile uinteressert i å gifte seg.

Saken er derfor snarere blitt en slags ventil. Det er trolig mange andre ting som forener de fleste av demonstrantene, som motstand mot hemningsløs globalisering, oppgitthet over en elite som ikke representerer dem, og misnøye med en populærkultur som fremmer idealer fjernt fra de dyder som kan vise seg nødvendige i de vanskelige tidene som venter.

Det bemerkelsesverdige er at hundretusenvis av konservative, som normalt er mest tilbøyelige til å holde på med sitt uten å gjøre noe vesen av seg, har funnet sammen i det offentlige rom, noe de utvilsomt er svært fornøyde med. Om de klarer å holde voldelige elementer på avstand, vil de kunne gi utløp for mye politisk energi – uvisst med hvilke resultater.

Det er lett å få assosiasjoner til den amerikanske Tea Party-bevegelsen, selv om stilen og dimensjonen er en helt annen. Varsellampene er utvilsomt tent i salongene, men det spørs vel om de har noen dyp forståelse av beveggrunnene hos deltagerne i det franske teselskapet.