Botaniske hager blir ofte brukt simpelthen som parker, altså som hyggelige destinasjoner for utendørs rekreasjon, for det er knapt noen steder hvor vegetasjonen er rikere eller blir kjærligere pleid, og i våre dager er de gjerne grønne lunger i urbane landskap.

Men som de fleste vet ble de opprettet med litt andre formål for øye. Slik vi kjenner dem er de omtrent like gamle som botanikken selv, altså den faglige disiplinen hvor man befatter seg med observasjon, klassifikasjon og studier av planter, en disiplin som etter middelalderen befattet seg med f.eks. medisinplanter lenge før Carl von Linnés klassifikasjonssystem. De er blitt vedlikeholdt i århundrer. Endel av dem er berømte, noen sågar turistattraksjoner.

Til forsknings-, undervisnings- og formidlingsformål har såvel enkeltpersoner som private og offentlige institusjoner brukt store ressurser, også i tider med mye mindre materiell overflod enn vår egen, på å sette i stand disse flotte hagene, som altså også er vitenskapsmuseer – noen slags vitenskapelige friluftstempler.

Sånn sett er de også et av flere symbolske uttrykk for sivilisasjonen selv. De er skjønne steder hvor kunnskap går i arv, de er resultater av anstrengelser lagt ned av forfedre, forvaltet av etterkommere. Det skjer da også gjerne med en viss ærefrykt når oppdratte mennesker begir seg inn på slike grønne områder – omtrent som om det var en kirkegård, en ærverdig gammel forelesningssal eller et kunstgalleri.

Hvordan ville vi reagere dersom noen gjorde sitt fornødne på Æreslunden, i Universitetets aula eller i Nasjonalgalleriet?

Neppe ved å resignere overfor en kunngjøring fra dem som har forvalteransvar for disse stedene, om at åpningstidene ble redusert. Ved å resignere overfor stengningen av Botanisk hage utenfor normal arbeidstid, sier man at denne mosaikkbiten av sivilisasjonen egentlig ikke er så viktig.