Frigitte politidokumenter viser at det var to nynazister som hjalp PLO både med forberedelse og gjennomføring av massakren på ni israelske deltakere i OL i München i september 1972.

Det er Der Spiegel som ba om å få frigitt dokumentene, som er fra Overvåkingspolitiet (BfV), utenlandsetterretningen (BND) og tyske Kripos (BKA).

Myndighetene gikk ut fra at PLO-kommandoen måtte ha fått hjelp fra lokale krefter, og antok at det var venstreorienterte. Men bare en måned senere gjorde politiet beslag som viste at det var nynazister. Men det ble aldri lekket til offentligheten, som helt til nå har trodd at PLO fikk hjelp fra venstreorienterte.

Opplysningene er svært interessante. Det er ikke nytt at det var kontakt mellom nynaziser og palestinske frigjøringsgrupper, les: terrorister. RAF-medlemmer forteller at det var nynazister i de samme treningsleire hvor de oppholdt seg. Men derfra til aktiv støtte til en av de mest spektakulære terroraksjoner noensinne, er et langt stykke.

Tips

De tyske nynazistene Willi Pohl og Wolfgang Abramowski kom begge fra Øst-Prøyssen, som Tyskland mistet etter annen verdenskrig. Pohl hadde et kriminelt rulleblad. Han begikk den dumhet at han stjal fra sin arbeidsgiver, og arbeidsgiveren tipset politiet om hans høyreradikale meninger og sympati med radikale palestinske grupper. Politiet i Dortmund undersøkte Pohl og gjorde noen oppsiktsvekkende funn, som de varslet Overvåkingspolitet om: Pohl hadde møter med en mistenkelig palestiner på et hotell i Dortmund og man koblet palestineren til terror.

Dette var to måneder før München-massakren. Hadde BfV gjort jobben sin, kunne massakren vært avverget.

Less than two months before the massacre, police in the western city of Dortmund sent a telex to the BfV containing information of potential interest to the intelligence agency. The subject line read: «Presumed conspiratorial activity by Palestinian terrorists.» The telex discussed Willi Pohl and his relationship with Mohammed Daoud, whose nom de guerre was Abu Daoud, the mastermind of the Munich attack.

Pohl og Abramowski ble avslørt pga. tips i oktober, halvannen måned etter massakren. Det var en rivaliserende nazistisk gruppe som tipset politiet. Men ikke om at de deltok i forberedelsene til München. Det fant politiet først ut av våpenbeslaget.

Avslørende granater

I det betydelige beslaget fantes noen helt spesielle granater. De var produsert i Belgia og inneholdt svensk sprengstoff. De var spesiallaget for Saudi-Arabia. Slike granater var det Sort September brukte til å drepe de israelske atletene. Tysk politi forsto dermed umiddelbart at det kunne være en sammenheng mellom Pohl/Abramowski og PLO-operasjonen.

Brev

Da de fant et brev på Abramoskwi var sammenhengen helt klar.

Kun tre palestinere hadde overlevet München-operasjonen. Brevet var en trussel mot dommeren som hadde deres sak om å ligge unna eller risikere represalier.

Abramowski og Pohl var altså direkte instrument for PLO-terroristene.

Det var tungt væpnede menn de fant i huset til en tidligere Waffen SS-offiser.

The men who were arrested in the Munich house of former Waffen-SS member Charles Jochheim late on Oct. 27, 1972 were armed like soldiers on their way to the front. In one suitcase, police found three Kalashnikov automatic rifles, six magazines, 174 rounds of ammunition, two pistols, a revolver and six Belgian-made hand grenades.

The two men who were arrested were also carrying other weapons. Wolfgang Abramowski had weapons hidden in his waistband, while his accomplice, Willi Pohl, was carrying two pistols and a hand grenade, according to a Munich police investigative report.

De forsøkte å si at de hadde tenkt å befri en kamerat fra fengsel. Men brevet til dommeren som hadde München-terroren, viste noe annet.

Among the documents Abramowski and Pohl were carrying was a threatening letter to a Munich judge tasked with clearing up one of the most shocking crimes in postwar German history: the massacre at the Munich Summer Olympics.

In the letter, Black September threatened to retaliate against the judge «if he continues to allow Israel intelligence agents to participate in the interrogations of the Olympic terrorists.» An examination of the weapons seized from Pohl and Abramowski proved that this was no joke by right-wing extremist copycats.

Dernest konstaterte man at det var forbindelse mellom våpnene Pohl og Abramowski hadde, og de Sort September benyttet.

Der Spiegel har intervjuet Pohl, som idag interessant nok er en kjent kriminalforfatter. Han var villig til å uttale seg mot ikke å bli blåst.

Pohl opplyste at de dro til Madrid og fikk våpnene der og tok de med hjem på tog.

Bindeleddet

Hvordan oppsto kontakten mellom nazistene og de palestinske terroristene? Bindeleddet var selvsagt en annen nazist som hadde vært på treningsleir i Jordan, og tipset Abu Daoud om Willi Pohl.

Akkurat som med islamister idag er lokale krefter verdifulle hvis man ønsker å utføre aksjoner i et annet land.

The connection between Pohl and Abu Daoud was established through a German neo-Nazi who had fought with the Palestinians in Jordan.

Abu Daoud, then a 35-year-old teacher from Jerusalem with a boyish face and a thin moustache, later stated that he was indifferent to the political views of the blue-eyed Pohl, and that he had considered people like Pohl to be «very useful for our future.»

Ingen skrupler

PLO hadde altså ingen politiske skrupler med å benytte nazister, men anså dem tvert om som nyttige med tanke på fremtiden. Også her er det forbindelser til idag: både nazister, sekulære palestinske terrorister og dagens jihadister har antisemittismen felles. Den binder, og overtrumfer andre meningsforskjeller.

Pohl hjalp Daoud med å kjøpe en flåte av brukte Mercedeser i Dortmund.

Innkvartering ordnet palestinerne på egen hånd. De kom til München flere uker før OL, men pga. forhåndsbestilling måtte de spre seg på ulike hoteller.

Hvor åpent og troskyldig Tyskland og Europa var på den tiden, kan man avlese av at Daoud kunne sitte på hotellrommet og telefonere med sine bakmenn i Libya og Tunis, og også ha møter der med sine menn, under operasjonen!

Grunnen til at Abramowski ble hentet inn var behovet for en ekspert til å forfalske dokumenter og pass. Også her kommer behov for lokalkunnskap inn. Pohl hadde en bekjent, også han fra Øst-Prøyssen, som fylte kravene.

Libyske diplomater

I dag er Pohl overbevist om at de deltok i forberedelsene til München. Pohl kjørte Daoud rundt i Tyskland, hvor de traff palestinske kontakter og «menn i dress», som Pohl i dag mener var libyske diplomater.

Today Pohl is almost certain that he was unknowingly involved in the preparations for the Olympic attack.

«I drove Abu Daoud halfway across Germany, and he met with Palestinians in various cities. In Cologne, the PLO official also met with Arabs wearing suits and ties. Pohl believes that they were diplomats affiliated with the Libyan Embassy in Bonn.

Falske pass

I slutten av juli får de beskjed om å dra til Libanon. Der produserer Abramowski pass og dokumenter for PLO, som Pohl idag tror ble benyttet under operasjonen.

According to Pohl, he and Abramowski left Germany at the end of July and traveled to Lebanon via Rome.

As Abramowski later told the state security division of the BKA, he and Pohl moved into a flat-roofed bungalow in a village near Beirut. Almost every evening, a PLO official picked up Abramowski and took him to a print shop in the capital, where, according to Abramowski, he forged Kuwaiti and Lebanese passports, changed names on American and French documents and exchanged passport photos. It is still unclear today whether the Munich attackers used passports from Abramowski’s workshop to enter Germany.

Voluntør

24. august ble de to tyskerne fortalt at en stor operasjon i Tyskland var på gang. Meningen var en gisselaksjon for å presse Israel til å frigi palestinske fanger. To uker før OL var det kanskje ikke så vanskelig å gjette sammenhengen?

Pohl var så inneforstått med «arbeidet» at han kom med egne løsninger: han foreslo at de skulle holde en pressekonferanse i Wien under aksjonen til internasjonal presse. Planen ble akseptert, og han fløy selv til Wien for å delta.

Men da München slo feil og palestinerne drepte gislene, var det ikke mye å holde pressekonferanse om. Pohl flyktet tilbake til Midtøsten.

Vred på Tyskland

Her kommer en ny interessant opplysning: PLOs etterretningssjef Abu Iyad var rasende på tyske myndigheter for å ha forpurret operasjonen! Ikke noen anger eller skyld over å ha krenket tysk territorium her! PLO var visst i sin fulle rett til å føre krigen hvor det måtte være, og hvis myndigheter intervenerte skulle de trues til passivitet! Slik fungerte den palestinske terror på 70-tallet i Europa, og myndighetenes ettergivenhet i land etter land kaster lange skygger over ettergivenheten og blindheten overfor islamistisk terror. Der er en klar sammenheng.

Man må også spørre om det er en politisk sammenheng, for menn som Abu Iyad ble foretrukne samtalepartnere for norske og andre politikere. Ønsket om å skyve deres blodige side i bakgrunnen var påtrengende, men skjedde til en pris: kanskje Arafat ikke ville sluppet løs den andre intifadaen hvis bevisstheten om hans modus operandi — si en ting og gjør noe annet — hadde vært litt større?

A few days later, he was back in the Middle East, where PLO intelligence chief Abu Iyad was determined to get revenge. In Pohl’s account of events, he says that Iyad blamed the German authorities, more than anyone else, for the fact that the Munich operation had turned into such a disaster. Besides, says Pohl, Iyad believed a rumor that Israeli officers had led the failed rescue effort by German police.

From the standpoint of the PLO intelligence chief, this meant that Germany had intervened in the war between Israel and the Palestinians, making Germany an enemy that had to be dealt with.

Her kommer en ny interessant opplysning. Ifølge Pohl ba Iyad ham komme med forslag til gjengjeldelse på tysk jord. Og Pohl kom med noen spektakulære og blodige forslag: bl.a. en gisselaksjon i Kølnerdomen på julaften!

Hevn

According to Pohl, Iyad asked to suggest possible German targets of future attacks.

A few days later in Cairo, Pohl presented what he now calls a crazy plan.

He proposed occupying several city halls throughout Germany and taking local politicians hostage. Then, on Christmas Eve of 1972, a group of militants would storm the Cologne Cathedral. The goal was to force Germany and other countries to comply with a list of demands. The operation was given the code name «Mosque,» says Pohl.

De to startet konkret planlegging av aksjonene. Den var i den forbindelse de dro til Madrid for å hente våpen.

In mid-October, Pohl and Abramowski traveled to Madrid to receive weapons for these and other operations. They boarded a train to Munich, via Paris, taking the weapons with them. This is Pohl’s version, which essentially corresponds to information in the released documents.

But before they could put their plan into action, Pohl and Abramowski were betrayed and arrested.

De ble altså arrestert før de rakk å sette planen ut i livet.

Milde straffer

Men her kommer vi til nok en sjokkerende opplysning i saken: den utrolige mildhet de to nazistene ble behandlet med.

Til tross for terrorplanene, kontakten med Sort September, hjelpen til München-terroristene, og planene om ny terror, ble de kun dømt for ulovlig våpenbesittelse.

Det skurrer. Noen på høyt nivå må ha bestemt at de to nazistene ikke skulle straffes, men stille og rolig loses ut bakdøren, og det kan kun ha vært politiske hensyn.

The German courts treated Pohl and Abramowski with astonishing leniency. The investigations into suspected violations of the War Weapons Control Act and «membership in a criminal organization» came to nothing, even though the exhibits included «operation plans for hostage-taking» that «implied the kidnappings of unidentified personalities in Essen, Bochum and Cologne.»

In 1974, the two Germans were merely convicted of illegal possession of firearms. Abramowski was sentenced to eight months and Pohl to 26 months in prison. Only four days after sentencing, Pohl was released and fled to Beirut. There is nothing in the files to explain the reasons behind such leniency.

Slik instruksjon gis ikke skriftlig. Det finnes ikke dokumentasjon på vedtak som hvis de lekket ut, ville kompromittere politikerne i mer enn en forstand.

Blekinggade-banden

Noe av det samme skjedde i Danmark med Blekinggade-banden. Den fikk holde på i årevis med sine bankrøverier, og det danske Overvåkingspolitiet visste hva de holdt på med, og hvem de var. Blekinggade-banden utførte ranene på vegne av PFLP, som de ga pengene til. Også danskene reiste til treningsleire i Midtøsten. Det var først da de drepte en dansk politimann under ranet av posten i Købmagergade i København at passiviteten røk: politiet i Lyngby hadde allerede funnet ut at noe ikke var som det skulle. Under etterforskningen av ett av ranene hadde de forstått at PET visste mer enn de ville si. Da politimannen ble drept måtte PET dele sin informasjon.

Men selv etter at banden ble rullet opp, var det merkverdigheter. Banden ble ikke dømt etter terrorparagrafen. Sporene til PFLP ble ikke fulgt opp. Det er mstanke om at daværende justisminister Erik Ninn Hansen la lokk på saken.

Bakgrunnen var frykt for terroristene som gjorde Europa til slagmark for sin krig. Frankrike kjøpte seg fred fra en av de mest farlige terroristene, Abu Nidal. Han fikk bruke fransk jord som base mot ikke å slå til i Frankrike.

Slik ble det «forhandlet» i Europa.

Truslene PLO kom med var ikke tomme. Bare dager etter at Pohl og Abramowski ble tatt, kapret PLO et Lufthansa-fly og krevde at Tyskland friga de tre overlevende palestinske terroristene fra München-operasjonen. Tyskland ga etter og løslot dem.

Igjen reiser folk fra Europa til treningsleire i Midtøsten og Nord-Afrika: konvertitter og muslimer født og bosatt i europeiske land. Igjen er Europa i villrede om hva man skal gjøre. Fristelsen til å snu seg bort, lukke øynene, bagatellisere, bortforklare, og håpe at problemene forsvinner av seg selv, er forståelig, men uholdbar.

Det verste er at man har lukket øynene så lenge at det har blitt en mentalitet, en state of mind, der man ikke lenger ser konsekvensene.

De nye opplysningene om München-OL minner oss om hva det handler om, hvor lenge det har pågått, og hvor dypt dette går.

Norge ble også innblandet, da Mossad benyttet sine folk og kontakter i Norge til å eliminere det de trodde var en Sort September-leder på Lillehammer. Dessverre viste det seg å være feil mann, kelneren Ahmed Bouchiki. Oppstandelsen og opprørtheten over at Mossad våget å drepe noen på norsk jord, var sterk, så sterk at man glemte bakgrunnen. Steven Spielberg forsøkte å vise den i filmen Munich, men det ble nok en bekreftelse på hva man visste om Mossad: man tiltok seg retten til å drepe. Som Spielberg sa i en dokumentar: først om mange år vil man forstå filmens budskap. Den presenterer noen uløselige dilemmaer. Hvordan går man etter terrorister som ikke respekterer noen regler eller grenser?

Det offisielle norske svar er at man anvender lov og rett. Men gjorde europeiske myndgheter det i 70- eller 80-årene? Nei, man valgte å snu ryggen til og lot terroristene gå. Senere samarbeidet man med dem i politiske sammenhenger. Det betyr ikke at det er noe galt i f.eks. Oslo-avtalen, men man må ha hele historien med, ikke bare solsiden.

Benektelse, hykleri, tilpasning og knefall har lett for å stimulere hverandre.

Den offisielle frigjøringsvennlige linje har opprettholdt forestillingen om at fienden alltid sto til høyre. Men så viser det seg ot de frigjøringshelter som beklageligvis tydde til terror – alltid som følge av desperasjon, aldri som følge av egne valg – her er ansvarliggjøringen man fremfører i Breivik-saken helt fraværende – palestinsk terror skyldes israelsk undertrykkelse – disse «heltene» hadde ingen skrupler med å samarbeide med nazister. Ikke av beleilighet kun, men fordi man kan mistenke at de hadde noe til felles. De delte noe: antisemittismen.

Denne erkjennelsen ødelegger noe, den ødelegger en forestilling om hvem som er de gode og hvem som er de onde. At de finnes kun på den ene side. Essensialiseringen er noe som kun gjelder høyresiden. Derfor blir det svært tungt å ta inn over seg at PLO – ikke PFLP eller Abu Nidal, men PLO, Yasser Arafat – samarbeidet med nazister, med viten og vilje.

Vi skal la det synke inn. «Det» har vært der hele tiden. Grumset har eksistert på venstresiden, i lang tid.

Ser man på tredveårene burde det ikke overraske. Der samarbeidet tyske kommunister og nazister, og Stalin utleverte antinazister til Gestapo. Men vi har trukket et usynlig skille: dette gjelder ikke «oss», ikke the New Left, ikke menneskeretts-Europa, ikke Jaglands hus. Det får det bare ikke. Derfor preller kunnskapen av.

Men det er viktig nå å ta et oppgjør med denne forstillelsen. München-historien minner oss om at dette ikke er bagateller.

Den lille nazi-cellen NSU, som hadde drept et titall personer over noen år, og hvor de to mennene sprengte seg selv i lufta, og kun kvinnen overlevde, fikk stor oppmerksomhet, og ble brukt som eksempel på hva som gikk under politiets radar. Sjefen for Overvåkingspolitiet måtte gå.

Men tar man inn lærdommen fra München-avsløringen? at dette kunne vært mennesker som hjalp dagens islamister?

Den norske konvertitten som mistenkes for al Qaida-kontakter deltok under Gaza-demonstrasjonen i Oslo, hvor det ble ropt på jødisk blod. I disse dager henger det spraybilder av Obama som jøde i Oslo, ledsaget av teksten: No Change.

Det antisemittiske sporet er ubehagelig, men tydelig. Det finnes på mange plan og i mange sammenhenger. Ignorerer man det kan man få mange overraskelser. Vi burde vite, vi vet. Hvorfor bruker vi ikke kunnskapen?

Munich Olympics Massacre Files Reveal Neo-Nazis Helped Palestinian Terrorists

By Gunther Latsch and Klaus Wiegrefe
06/18/2012

NRK omtalte saken slik:

– Nynazister hjalp Svart september

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂