Nytt

David Cameron fikk ikke de innrømmelser han krevde for å bli med på en løsning som omfattet alle de 27 landene i EU. I stedet må 23 EU-land lage et Euro Plus, et rammeverk for skatte- og avgiftsunion. De får ikke bruke EU-institusjonene til en slik oppgave, mener Cameron.

Cameron var en spoiler på toppmøtet. Han nektet å bøye seg. Presset må ha vært enormt. Han uttalte til BBC:

That was the decision I took. You are obviously in a room with 26 other people who are saying, “Put aside your national interest, go along with the crowd, do what will make life easy and comfortable with you there in that room.” But you say no.

Det er duket for mer krangel og flere toppmøter. Først om hvem som har skylden for at det ikke ble en helhetlig løsning, og dernest om hvordan den nye Euro Plus skal fungere.

Innenfor kampen om kriseløsninger foregår den gode gamle maktkampen: mellom kontinentalmaktene Frankrike og Tyskland, og Storbritannia. Innenfor rammen av EU ser det ut som den gamle rivaliseringen har våknet til liv igjen.

Cameron mener Brussel og kommisjonen har siklet på City of London i mange år og ønsker å innføre regler og avgifter som vil true City som fri markedsplass. Det kan ikke UK gå med på, det dreier seg om flere tusen arbeidsplasser. Derfor krevde Cameron en protokoll innenfor protokollen, en avtale innen avtalen. Det ville ikke de andre gi ham.

Flere mener at det betyr at Storbritannia er på vei ut av EU, i det minste plassert på et helt annet spor enn Paris og Berlin.

Ambrose Evans Pritchard skriver:

A country – and a large one – may start to disengage for the first time. The aura of historical inevitability that has swept Europe towards ever closer union for half a century has been punctured. Yes, Croatia will soon join, as Sarkozy chirped triumphantly, but that is not quite the same thing (no offence meant to the South Slavs).
Utter confusion will ensue over the legal structures of the EU. For whom will the European Commission work? For whom the European Court? It will be chaos for a while. This is the nightmare that fonctionnaires have always feared.
And what for? All this upheaval for a mess of pottage, a flim-flam treaty? The deal is not a «lousy compromise», said Angela Merkel. Well, actually that is exactly what it is for eurozone politicians searching for a breakthrough.
It tarts up the old Stability Pact without changing the substance (although there will be prior vetting of budgets). This «fiscal compact» is not going to make to make the slightest impression on global markets, and they are the judges who matter in this trial by fire.
Yes, there is more discipline for fiscal sinners, but without any transforming help. Even the old «Marshall Plan» of the July summit has bitten the dust.
There is no shared debt issuance, no fiscal transfers, no move to an EU Treasury, no banking licence for the ESM rescue fund, and no change in the mandate of the European Central Bank.
In short, there is no breakthrough of any kind that will convince Asian investors that this monetary union has viable governance or even a future.

Europe’s blithering idiots and their flim-flam treaty