Ved årets kommunevalg prøvekjøres to ordninger som kan bli permanente: 16-åringer får stemme i 20 kommuner og det tillates elektronisk stemmegivning i noen få kommuner.

På kommentarplass i VG går Elisabeth Skarsbø Moen inn for at 16-åringer må få stemmerett, og da mener hun full stemmerett, også ved Stortingsvalg.

Dette er å følge oppfordringen om «mer demokrati» etter 22/7, ifølge Skarsbø Moen.

Det er hennes personlige kommentar, men ville neppe stått på trykk om VG redaksjonelt var uenig.

At myndighetsalderen er 18 år er ikke noe godt motargument. Det har historisk sett ikke vært noen klar sammenheng mellom stemmerett og myndighetsalder i Norge.

Prudence er et ord på engelsk som betyr forsiktig, prøvende. Man tar ett skritt av gangen.

Finnes det 16-åringer som er modne nok til å stemme? Utvilsomt. Slik det finnes 16-åringer som kan kjøre bil. Det finnes i det hele tatt en bråmoden ungdom som kan det meste. Men det finnes også en stor del ungdom som ikke er kvalifisert til å stemme, eller kjøre bil, og som, mange av dem, sliter med å fullføre utdannelse.

At en anerkjent kommentator så lett kan gå inn for en reform med store konsekvenser og anse den for uproblematisk, sier en del. For meg smaker det av uansvarlighet, og en ny form for «klassekamp»: «la de flinke og smarte komme til meg.» Hvem vil ha de usmarte, umodne, de som sliter? De er like mange som de smarte, med en majoritet på midten som trenger mer tid.
Skarsbøens smarte vil få de gode jobbene, og bestemme over de usmarte. Jeg det en ny form for klassekamp, på vegne av de sterke. Helt utilslørt. Det sier en del.

Skarsbø Moen har et interessant argument: stemmerett for 16-åringer vil kunne demme opp for eldrebølgen. De gamle lever så lenge at de får uforholdsmessig mye å si!

Eldrebølgen har slik sett skapt en demokratisk ubalanse i samfunnet, som også er et argument for lavere stemmerettsalder.

Dette må man kalle radikale tanker. At folk lever lenger skaper demokratisk ubalanse! Det er første gang jeg har sett dette på trykk.

De gamle holder seg i bakgrunnen, og er beskjedne. Man hører lite fra dem. Nå får vi høre at deres høye antall grunnet lang levealder er et demokratisk problem. Her gjelder stikk motsatt tankegang som det Skarsbø Moen anvender på de unge: de må trekkes med, de har faktisk krav på å få stemme, men for de gamle gjelder det motsatte: de er for mange, og deres innflytelse må dempes.

Hva slags demokratisk tankegang er dette? Røper det ikke heller at Skarsbø Moen har et ideologisk program, som sier noe om hva slags samfunn hun vil ha?

I beste fall røper det en lettvint omgang med demokratiet.

Er dette demokratisk sinnelag? Eller er det arroganse? Gamle mennesker er ikke et demokratisk problem, de er snarere underrepresentert. Unge mennesker blir fokusert på og trukket frem. Hvem spør om hva gamle mener? De er veggpryd.

Skarsbø Moen mangler elementær respekt for at demokrati handler om mer enn akkurat det å stemme. Det handler om et sinnelag, kunnskap, modenhet.

Det Skarsbø Moen ser for seg er et samfunn av de vellykkede, som vil få nye grupper med seg. Det vil se ungt og moderne ut.

Det har anstrøk av sosial ingeniørkunst.

Med den store befolkningsøkningen ser man konturene av et helt nytt demokrati i Norge. Skarsbø Moen knytter an til innvandringsdebatten etter 22/7, og det er ikke tvil om at man ser ungdommen som en del av nøkkelen. Men det er deres ungdom.

VG har tatt mål av seg til å være med i regien for en slik katapultering av Norge inn i en ny fremtid.

Det minner om hva Andrew Neather, taleskriver for Tony Blair, David Blunkett og Jack Straw, sa for to år siden. Han avslørte at ett av motivene for masseinnvandringen til Storbritannia var å skape helt nye sosiale realiterer som ville frata de konservative deres mulighet for stemmeflertall.

Det som har fremstått som uforståelig – hvordan en Arbeiderpartiregjering har tillatt en masseinnvandring som først og fremst har rammet partiets kjernevelgere – får nå en forklaring: man ønsket helt bevisst å endre landets karakter. Høyresiden skulle få gnudd nesen ettertrykkelig ned i søla, slik at de aldri skulle kunne reise seg mer. Masseinnvandringen ville gi Labour nye stemmer – hvilket viser seg å stemme, det ville videre endre samfunnets kultur, slik at de konservative verdier ikke lenger gjaldt som nasjonens.

Melanie Phillips:

So now the cat is well and truly out of the bag. For years, as the number of immigrants to Britain shot up apparently uncontrollably, the question was how exactly this had happened.

Was it through a fit of absent-mindedness or gross incompetence? Or was it not inadvertent at all, but deliberate?

The latter explanation seemed just too outrageous. After all, a deliberate policy of mass immigration would have amounted to nothing less than an attempt to change the very make-up of this country without telling the electorate.

There could not have been a more grave abuse of the entire democratic process. Now, however, we learn that this is exactly what did happen. The Labour government has been engaged upon a deliberate and secret policy of national cultural sabotage.

This astonishing revelation surfaced quite casually last weekend in a newspaper article by one Andrew Neather. He turns out to have been a speech writer for Tony Blair, Jack Straw and David Blunkett.

And it was he who wrote a landmark speech in September 2000 by the then immigration minister, Barbara Roche, that called for a loosening of immigration controls. But the true scope and purpose of this new policy was actively concealed.

Det hviler et slikt kjekkaseri over Skarsbø Moens raske oppbakking av stemmerett til 16-åringer. -Gi meg de frie og ranke, det er som om hun lar Nordahl Griegs tekst lede seg. Hun mener at «unge tør der voksne hadde gått rundt grøten».

Det er en grunn til at vi kaller det myndighetsalder, det handler ikke bare om ferdigheter, det handler om en annen type modning.

Nå mangler det bare elektronisk stemmegivning, og stemmeplikt, slik leder av integreringsutvalget Osmund Kaldheim foreslo.

Da vil Norge være tett på utopien.

Mer demokrati
Å innføre stemmerett for 16-åringer vil være å gi et konkret svar på nordmenns ønske om mer demokrati etter 22. juli.

Elisabeth Skarsbø Moen

VG mandag 12. september 2011