Sakset/Fra hofta

Storbritannias statsminister David Cameron har fått mye skryt for talen han holdt i München, hvor han tar avstand fra tidligere britiske regjeringers multikulturalisme.

En av dem som er noe betinget i sin ros, er den engelske journalisten Melanie Phillips. På sin faste blogg hos The Spectator den 8. februar gir hun riktignok statsministeren anerkjennelse for å ha hengt bjellen på katten. Problemet er nemlig ikke bare den voldelige ekstremismen eller overbærenheten med denne, men at denne ekstremismen henter sin næring fra et helt bestemt sett av ideer. Som Cameron sa:

…we need to be absolutely clear on where the origins of where these terrorist attacks lie. That is the existence of an ideology, Islamist extremism.

Phillips konstaterer at statsministeren ser det er en kontinuitet mellom ekstreme islamske ideer og terroren, til tross for at det store flertallet av dem som målbærer ideene selv ikke er voldelige. For han la til:

At the furthest end are those who back terrorism to promote their ultimate goal: an entire Islamist realm, governed by an interpretation of Sharia. Move along the spectrum, and you find people who may reject violence, but who accept various parts of the extremist worldview, including real hostility towards Western democracy and liberal values.

Hun gir ham også rett i at multikulturalismen har svekket Storbritannias motstandskraft mot ekstremister med utenlandsk opphav (til forskjell fra innfødte). Ved hjelp av de ytterliggående ideene finner disse en identitet som adskiller seg fra storsamfunnet, som sågar har ment det ville være galt å gi dem del i sin egen sådanne.

På ett helt avgjørende punkt sier hun imidlertid at Cameron feiger ut:

The problem – as ever – is that although he identified ‘Islamist extremism’ as the problem, he simultaneously tried to suggest that this was nothing to do with Islam

Statsministeren sier at terrortrusselen kommer fra personer som følger en forkvaklet perversjon av islam, og at det er maktpåliggende å skille mellom religionen og den politiske ideologien. Da finner Phillips det nødvendig å minne ham om at ideologien ikke enkelt kan skilles ut, til det er røttene for dype:

‘Islamist extremism’ is not a ‘warped perversion’ of Islam. It is rooted in authentic Islamic theology and history. What is certainly true, however, is that it is merely one interpretation of Islam. […] That is why I use the term ‘Islamist’, to permit a distinction between the jihadis and those Muslims who pose no threat to anyone. But to deny the Islamic nature of Islamist extremism is absurd.

Melanie Phillips har her fatt i den lange ende, som danskene sier. Man kvier seg fortsatt for å innse at islam ikke er en religion som alle andre. Sharialovgivningen og historien viser med all tydelighet at islam også er et politisk og rettslig system som forlanger overhøyhet, og om nødvendig griper til vold og trusler for å oppnå dette, hvilket er totalitært og ikke forenlig med vår måte å leve på.

Intet ville være bedre enn om muslimene selv klarte å skille det blodige og aggressive skarpt og tydelig fra det oppbyggelige og åndelige og mystiske og sympatiske. Men tegnene til dette er så få at man fristes til å gi Oriana Fallaci rett i det hun sa til Charlie Rose på amerikansk TV for snart åtte år siden: «You cannot separate the Islamic terrorism from the ideology that generated it, from the world that originated it, which is the world of Islam.»

The Spectator: David Cameron’s important speech